Velkommen til LARDAL

Tilbakeblikk på et tilbakeblikk fra Skrimsbu.

ukjent fotograf/Knut Lier?

I desemberutgaven av magasinet Jakt-Fiske friluftsliv fra 1969 kom jeg over en interessant artikkel da jeg bladde gjennom en bunke blader etter min far som var en ivrig jeger og friluftsmann. Riktignok er hovedtemaet for teksten Skrimsbu i Kongsberg kommune og F.M.Treschow (Fritz Michael), men jeg tror nok mange eldre her i Lardal har et forhold både til områdene der Lardal, Siljan og Kongsberg møtes, og noen av menneskene som nevnes.
Jeg gjengir en del sitater her, men om det har interesse kan jeg legge ut den komplette teksten. Den er ganske lang, men jeg synes det er trivelig lesestoff. Har du kjennskap til noe av historien, eller har egne fortellinger fra livet i disse områdene er det svært velkomment! (Navn i teksten er uthevet av meg)

Utdrag fra JFF nr.11/12 1969 – Skrevet av Knut Lier:

En hilsen fra Skrimsbu – Post festum til godseier F. M. Treschow på 90 års dagen.

I 1932 dro mine skolekamerater Jan Friis, Kåre Fjørtoft, Boye Istre og jeg selv ut fra barndomsbyen Larvik og inn til Oslo for å søke arbeid eller studere, eller om mulig kombinere begge deler.

.. Men de (medstudenter,red.) avslørte også, som så mange andre i den tiden, at de kjente lite til de store områdene innenfor Larvik som vi kalte Fritzøe-skogene, med Farris og Lardal, Siljan og Skrim. Kanskje mer enn de fleste var vi stadig på farten i disse traktene, sommer og vinter, høst og vår. Og den gang krysset ingen veier 7-mils-skogene mellom Larvik og Kongsberg.
På langturene til Skrim tok vi ofte inn i uthuset på Skrimsbu, og laget oss barseng der.

.. Vinteren 1936 satt vi en kveld på Studenterhuset med pølser og ei kagge øl. Stemningen ble etterhvert høy, og motet vokste. Da samtalen så kom inn på sommerens planer om en ny tur til Skrim, dalte plutselig den tanke ned blant oss: Om vi skrev til godseieren og spurte om å få leie den gamle forstmesterstua på Skrim?

.. Brevet ble sendt samme aften.
.. Det gikk da også 4 uker uten at vi hørte noe, og vi glemte etter hvert hele brevet.
Men så en dag lå det en konvolutt i postkassa, og utenpå sto det i flotte bokstaver: “Treschow – Fritzøe, Larvik.” I største spenning brøt vi brevet og leste: – Vårt brev var riktig mottatt. Godseieren beklaget at det hadde tatt tid å besvare det, men han hadde måttet ta endel undersøkelser, og hadde også drøftet saken med sin skogbestyrer Torolv Bjørnsgaard (Falt i 1940.red). Alt var falt heldig ut, og han ville la oss få leie Skrimsbu. Han ville også holde alle materialer til restaureringen, og han ville sørge for båt-transport opp det 7 km lange Mykle. Han hadde også avtalt at det sto hest til vår disposisjon for videretransport til Sørmyr. Derfra måtte materialene bæres og roes frem. Han ville bekoste faghjelp, om det ble nødvendig.
.. Når hytta var ferdig, ville han la oss få fiskerett i Fagervann og adgang til å bruke båten. Vi hadde også rett til å ta ved og brenne i skogen. (Senere fikk vi også jaktrett uten bestemte grenser!)
..For disse ytelser og rettigheter foreslo han at vi sammen kunne betale kr. 100.- pr. år, nærmest som en symbolsk leie. Lykke til! Med vennlig hilsen F. M. Treschow.

..Vi trodde ikke våre egne øyne , og det tok tid å komme til hektene. Ikke bare hadde vi fått det vi i overmot hadde bedt om, men også mye mer. Våre venner trodde ikke vi snakket alvor, men de fikk snart erfare at det var så. Søndag etter søndag trommet vi sammen en dugnadsgjeng til transport og bæring, og i løpet av høsten sto Skrimsbu ferdig og i førsteklasses stand.
.. I september var det stor innvielse.

..Og siden i mer enn 30 år har vi fire vennene hatt Skrimsbu sammen, og der opplevet det vi godt kunne kalle “eventyret på Skrim”. Utallige ganger har vi reiste enten til Passebekk eller Heistad og vandret de tre timene over til Skrimsbu, eller tatt opp Siljan og Mykle, og tatt en times gange opp fra Kittulsbekk om Sørmyr og frem.

.. Med Sørmyrfolket og skaufutene og alle på setrene fikk vi det beste forhold,..
.. Til seterfester og åremålsdager var vi stadig bedne, og kom fra det uten varige mén. Men hu og hei, kor det kunne gå freskt oppå fjellet! – Kristoffer Kleiva brukte ikke sordin på trekkspillet når han dro opp til polka og slenger´n. Og når det var slåttegraut og fest på Hoppestul og Brekke, var glansnummeret hans: Å jenta hu dansa rætt opp og ner, og rætt opp i sengehalmen!

.. Under krigen ble Skrimsbu virkelig en base. Vi brakte våre våpen dit, og to sett batteriradioer kledd i zink. I småhuler som ingen kunne finne, gjemte vi nødvendig utstyr. Vi hadde også en tønne med elgkjøtt og flere glass med fjellsmør. Derfra skaffet vi mat til fortjente, illegale familier, og endog tiursteik til en matfattig barnedåp. Til og med biskop Berggrav fikk elgkjøtt fra Skrim til sitt hyttefengsel i Asker. – Vi lånte også et lite stykke jord av Harald Helgerud på Sørmyr og satte poteter.
Villmarkslivet på Skrim og alle sammenkomstene der oppe med patente venner fra bygd og by, gjorde det lettere å leve gjennom krigstiden.

.. Hva fikk godseieren til å fatte en slik beslutning og leie ut Skrimsbu til oss på slike vilkår? – Vi kunne bare undre oss, men vi hadde trodd at brevet vårt, som vi forfattet i ungdommens begeistring og overmot, har rørt ved de beste strenger hos en mann som nesten alltid står lagelig til for hugg, og som sjelden får anledning til å vise spontan begeistring i sitt virke.
.. – Slik tenkte vi. Og vi fikk en uventet bekreftelse mange år senere, at det ikke var så mye galt tenkt:
Det siste året av krigen var vi i utlendighet, og da vi kom tilbake fikk vi se i hytteboka at godseieren hadde oppholdt seg noen dager på hytta, slik som han hadde betinget seg rett i kontrakten. Og der i hytteboka sto det skrevet med hans egen skrift:

-

Fortsettelse følger.

Vist 661 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Spennende historie Sjur. Takk for at du tar den fram i lyset igjen. Vi trenger slike “solskinnsfortellinger”. Dette viser at man aldri skal sette folk “i boks”. Vi mennesker har alltid flere sider.
Min kusine jobbet for ham på slottet for lenge siden, og jeg husker hun minnes ham som en hyggelig mann. Selv husker jeg ham kun fra en episode nederst i Farris/Kilen. Hvor han ankom en samling, det må ha vært vedr. “Fresjeborgen”, da hadde han med seg en paraply. Håndtaket kunne han “dele” og vips hadde han en liten “campingstol” å sitte på. Erindrer at jeg misunte ham den. Dette må ha vært tidlig på 60-tallet.
Beklager avsporingen =;(

Vidunderlig artikkel!

Takk. Du skriver “..tar den fram i lyset igjen”, Jan Einar. Har denne historien vært framme i LINF før?

Nei, det var ikke slik jeg mente, Sjur.
“…tar fram i lyset igjen” har sin referanse til alle de flotte historiene som ligger skjult i dokumenter, fagtidskrifter o.l. Mange satt i trykk for lenge, lenge siden og slett ikke er tilgjengelige for hvermannsen. De av oss som er heldige å komme over slikt, bør la oss uvitende få ta del i dette. Jeg er helt sikker på at forfatterne den gang, ville sette pris på av vi, mange år senere, også får ta del i deres historier.
Så, stå på Sjur og alle andre. Her følger en stor og velmenende takk fra de mer søndre deler av Lågendalen =;)

Takk for det. Jeg tror nok også de som engang skrev og opplevde dette ville like at folk i ettertiden har både personlig og historisk glede av deres bidrag.
Jeg skal avfotografere hele teksten, for den er for omfattende til å taste ned. Tar sjansen på at ingen har noe i mot det uten tillatelse etter så mange år.
Inntill videre følger det utdrag fra Treschows bidrag i hytteboka seinere i dag.

Kommentaren er redigert av moderator mandag 25. juli 2011 kl 16.

Det siste året av krigen var vi i utlendighet, og da vi kom tilbake fikk vi se i hytteboka at godseieren hadde oppholdt seg noen dager på hytta, slik som han hadde betinget seg rett i kontrakten. Og der i hytteboka sto det skrevet med hans egen skrift:

Her følger et utdrag av det godseieren skrev i hytteboka under Skrim en regntung dag mot slutten av krigen. Gjengitt av Knut Lier:

“Til Skrimsbulaget, Skrimsbrødrene, edle riddere av Skrim.
Regnet pøser ned – all jakt – endog “surrogatjakt” – er umulig, men hva gjør det! I stua er det lunt og koselig, og underholdning er det nok av! Jeg har moret meg kostelig ved å lese igjennom hele denne boka, fra begynnelsen til nå, og jeg har ledd – og tro meg – fått tårer i øynene.
Torolv Bjørnsgaard. Din ånd sevever over vannene – over skogen her. En mann, en norsk mann, en av de beste, som falt i kampen for Fedrelandet. Han var med og hjalp til da Dere skapte idyllen heroppe, og han ga Dere som den gang var unge gutter gode, sunde impulser. Hans ånd lever også i stua: Humor – kameratskap – sportsånd – poesi. Dere holder hans minne høyt, – det gjør også jeg. La oss sammen virkeliggjøre tanken om å reise en bauta på Sørmyr.

.. Jeg har hatt en stor glede idag av å lese denne stue-boka, en stor glede en uveirsdag. For jeg visste sant å si ikke hvor mye godt og morsomt denne lille villighet har ført med seg som jeg viste dere for 7 år siden. Den gamle stua fra 1871, før den tiden tror jeg ikke det var noen stue der, har dannet rammen om et kameratliv netop som det skal være. De foregående sider taler et tydelig språk derom: spøk og alvor, realisme og idealisme, – men i centrum alltid naturligheten, og kjærligheten til stedet og fjellet her.
En høytliggende bok – ja jeg sier det – ikke mange “fremmedbøker” på steder som dette inneholder så meget godt og så lite tøys som denne. Ikke et rått ord – Bjørnsgaards ånd!

.. Dere som har holdt sammen siden guttedagene..
.. så har den oppfyllt en ennå større misjon enn å være et centrum for sport og friluftsliv.
.. Krigen lakker nå mot slutten. Snart skal Skrimsbulagets medlemmer samles heroppe igjen som frie menn..
.. Velkommen tilbake til de kjendte, kjære steder.

F. M. Treschow"

Jeg besøkte naboene mine her om dagen. De er godt voksne som det heter, og da jeg leste høyt fra artikkelen vakte det tydeligvis mange minner! Hun er født og oppvokst på Grorud (eller var det Opdalen?) og kunne fortelle at Hoppestul og Brekke var å regne som storgårder den gang. Han hadde gått vindfjelløpet sammen med F.M.Treschow for 64 år siden og ellers hatt litt med han å gjøre ifb. med elgforvaltning. Harald Helgerud og Torolv Bjørnsgaard var kjente navn for dem, og før jeg rakk å fortelle at sistnevnte falt i en tidlig fase av krigen nevnte Signe det. Det er spennende å få et glimt inn i fortida via slike tekster og et privilegium å kjenne noen av den gamle garde.

Supert! Takk.

Som sønn av Boye Istre kjenner jeg godt til dette. Har hytteboka fra den gang de satte i gang å restaurere Skrimsbu. Det er fin og spennende at slike historier dukker opp.

Boge Istre

Så hyggelig med tilbakemelding fra en med førstehånds kunnskap om menneskene bak! At du attpå har hytteboka i ditt eie er virkelig artig. Skulle du ha lyst til å dele mer med oss, er du hjertelig velkommen til dét.

Dette ble en påminnelse om at jeg har lovet å avfotografere hele teksten, så det ble gjort i dag. Dette er amatørmessig utført, og for å få det leselig har jeg vært nødt til å beskjære på litt ulike måter. Det ser derfor rotete ut, men det er jo innholdet som teller, og her har dere hele historien fra JFF nr.11/12 1969:

Bildeserie med 11 bilder — bla ved å trykke på pilene

Noen ganger faller tilfeldigheter seg slik at man knapt kan tro det …

Etter noen dager i telt ved Maurlivannet nordvest for Mykle tok jeg og turkameraten på hjemveien turen innom Sørmyr for å se nærmere på, og ta bilde av den bautaen som ble reist over skogbestyrer Torolv Bjørnsgaard etter krigen. Jeg visste jo fra Knut Liers historie at det ble reist en minnestein der, og at godseieren selv skrev i hytteboka høsten 1944:

La oss sammen virkeliggjøre tanken om å reise ham en bauta på Sørmyr.

I hvilken forfatningen den var etter så mange år visste jeg ikke, men til min store glede står steinen der fremdeles, og en ganske ny informasjonstavle har kommet til. Stedet er dessuten velstelt og gresset slått, så her snakker vi ikke om en bortglemt og gjengrodd plass, til tross for at det for folk flest er å regne som langt innpå skauen.

Mens jeg gikk der og tok bilder fikk jeg se en kar komme gående opp veien fra stua nedenfor, og kunne ikke tolke det anderledes enn at han hadde til hensikt å hilse på. Så viste det seg at det var en av hovedpersonens sønner som var nysgjerrig på hvorfor jeg viste en sånn interesse for stedet! Han hadde sett meg gjennom vinduet fra det som nå er fritidsbolig og undret seg over at jeg tok meg tid til å ta bilder av stedet som til vanlig ikke tiltrekker seg så mange utenforstående.

Slik ble det til at jeg fikk håndhilse på Tore Bjørnsgaard, nest eldste sønn av Torolv, og det ble en virkelig hyggelig og interessant prat. Da jeg fortalte at min interesse ble vekket ved hjelp av en artikkel fra 1969, og at jeg kjente til de grove trekk i historien om utleien av Skrimsbu til Lier, Istre og Friis, og rollen hans far og godseier Treschow hadde spilt, fikk jeg det klare inntrykk at han satt pris på at yngre generasjoner uten egen tilknytning til stedet hadde kunnskap om tidene og folkene som har passert.
Vi ble stående lenge i duskregnet der, og jeg husker ikke alt som ble sagt. Mye kjente jeg til fra før, men å få det direkte fra nærmeste etterkommer der og da gjorde inntrykk.
Litt etter kom nok en kar gående. Det var Finn Kamfjord som i dag tar seg av vedlikehold og slått rundt bautaen. Han har kjent Bjørnsgaardfamilien siden den tid steinen ble reist og har også vært ansatt hos Fritzøe i mange år.

Vi kunne dessverre ikke ta oss tid til å ta i mot invitasjonen om å komme med inn i stua denne gang, men det ble et riktig overraskende og hyggelig møte med to av de som ennå husker historien. At jeg skulle treffe folk med førstehånds kunnskap og aner ved et tilfeldig stopp for å ta noen bilder var jo over all forventning!
Planen videre er nå å ringe med sønnen en dag for å få utfylt historien. Jeg synes selv at hele fortellingen er rørende, i tillegg til historisk spennende, og det ga også Tore Bjørnsgaard uttrykk for før vi skiltes.

Tore Bjørnsgaard ved sin fars minnested august 2013:

Torolv Bjørnsgaard med hustru Marie rundt midten av 1930-tallet:

Annonse

Nye bilder