Velkommen til LARDAL

Historiske drypp fra Lardalskogene - 3

“Dype skogers glemte liv”, utgitt av Lardal Historielag, er kilden til dagens historiske drypp. Forfatter Jørgen Sandberg har med sikker penn gitt liv til historien om situasjonen for de som hadde liv og virke i skogen i både fjern og nær fortid. Det finnes fremdeles noen få bøker til salgs på blomsterbutikken i Svarstad!

Her kunne det gå nokså livlig for seg, og jeg har brakt i erfaring at når morgenen etter en slik fest opprant, kunne man plukke skjorteflak til å sy lommetørklær av.

Først var vi innom de tidligste tider, og i det andre dryppet sveipet vi innom den utrolige rikdommen av dyr, fugl og fisk naturen kunne by på, selv om vi trekker fra litt for glorifiserte minner.

Virkeligheten for folk som hadde utkomme i skogene var naturligvis først og fremst hardt arbeid, men folk er folk, så litt sosialt ble det på ulike plan også:

Men utover dette, fantes det noen sosial arena hvor man kunne møtes og heve blikket over hverdagsslitet? Fantes det foreninger, ble det arrangert fester osv. Jovisst gjorde det så.
… Men la oss begynne med en beskrivelse fra 1952, som sier en del om de sosiale forholdene for skogsarbeiderne slik de var på Løvås den gang.
… og her beretter han (Richard Berg) om skogsarbeiderne fra husmannsplassene i nærheten av Løvås. De var i de fleste tilfeller ugifte, for det var nemlig mangel på kvinner i skogsområdene, og disse var det stor rift om. Sjansen for å kapre en av dem var liten, for selv om skogsarbeideren var aldri så sympatisk og med et vinnende vesen, ville jentene heller ha ektemenn fra by eller tettbygd strøk, så de kunne komme vekk fra slitet på husmannsplassene.
Nei, det var ikke alltid så greit å leve kvinnfolklaus med hardt skogsarbeide uken igjennom. Var det da så rart at når lørdagen kom, så dro en av karene til Kongsberg for å handle brennevin. Denne oppgaven gikk på skift, og når så “polfareren” vendte hjem ble det fest på hele gjengen. Det var forøvrig hyggelige og godlynte karer, de aller fleste, minnes Berg.

Apropos fest, må nevnes at det var adskillige av det illegale slaget på skauen under krigen. Enhver folkeforsamling var da forbudt, men det hindret ikke ungdommen i å møtes. Det ryktes fort blant guttene i bygda at det var jenter forsamlet på skauen. Svartangen var et populært sted, forteller Odd Amundsen. Der var det dans til toner fra sveivegrammofonen og ungdommen moret seg storartet tross okkupasjonstiden.

(Skibberdalssetra) De to småbrødrene til Harald (Lie), Einar og Arne holdt moren med selskap sommeren igjennom, noe som i følge Einar nok kunne bli litt kjedelig. Det store lyspunktet mellom pliktene på setra var når faren kom med kløvhesten og matvarer fra bygda, for da kunne de dra på fisking. … Fangsten var stor og budeia måtte begrense fiskingen, ellers greide de ikke å spise opp alt.

Under krigen ble Setra (Løvåsplassen) et populært sted forteller Solveig (Thorsås).
- Da kom heile bølingane fra byen i lastebil for å pella ber, og dem ville endelig kjøpe smør og brød hos oss. Mor hadde bakarom i bryggerhuset og der blei det noen og tjue brød og nytjerna smør solgte hu au. Men mor og far var reint for snille, så noen fortjeneste blei det visst itte. Jeg veit far gledde seg te hælja, for da blei det folksomt på tunet i beronna og da blei det dans på låven. Broren min spelte, og noen hadde kanskje spell med seg.

Kilde: Dype skogers glemte liv – Jørgen Sandberg / Lardal Historielag

Vist 71 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Kontakten mellom by og land under krigen har nok vært en viktig faktor i utviklingen av friluftslivet byfolk etterhvert fikk tid og overskudd til i etterkrigsårene.

Annonse

Nye bilder