Velkommen til LARDAL

Vindfjellhytta / Vindfjelltunet

Vindfjellhytta var et begrep ikke bare i vår familie, men jeg våger å påstå hos utrolig mange i Larviksområdet. Spesielt vinteren med snø og flotte løyper innover i “urskogen”, ga fantastiske opplevelser for store og små. Vi trengte ikke Alpe-ferier eller turer til Afghanistan for å få spent på oss treskiene påført de underligste former for skismøring. Og målene for dagens utflukt kunne være så mange. Vindfjelltoppen var en utfordring i seg selv, men kanskje Breivann kunne holde for mange. Også småturer rundt i skogen nær Vindfjellhytta ble satt pris på.
Husker fortsatt ryggsekkene med leskende kakao og påsmurt niste, og var vi heldige, hadde mor spandert på oss en svær Jaffa-appelsin (husker de de enormt tykt skall !)
Mange lot seg friste til bare å nyte en solfylt senvinterdag i solveggen ved Hytta, men det medbrakte ble satt til livs.

Likeledes var det om sommeren, og minste en søndag ble tilbrakt i området ved Vindfjellhytta. Høsten, med all sin “bærutgivelse”, fylte området med optimistiske familier i alle aldre, oppakket med bærplukkere og spann, i håp om å redde vinterens forråd fra naturens sunne spiskammers.
Selv et oppfriskende bad har jeg fortatt i “dammen” rett ved sydveggen på Vindfjellhytta.
Legger ved et “moderne” bilde fra et flyfotopostkort over Vindfjelltunet utgitt av Sør-Foto AS.

Neste bilde er fra 1961. Kanskje er det bærsesongen som har lokket folket til skogs denne dagen? Herlig å se et ekte “bruksbilde” fra en som ikke hadde glemt kameraet sitt hjemme i gangen, slik jeg stort sett gjorde.

Vindfjellhytta ca. 1961. Bilde utlånt av J. T. Moholt. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Vindfjellhytta var jo stedet vi bare måtte besøke på våre sjeldne søndagsturer, sommer som vinter. Kanskje vanket det middag inne og kaffe eller brus attpå, men vel så ofte ble mors medbrakt niste fortært ved et sammenleggbart campingbord eller om det var tørt og fint, på familiens turpledd. Fotografiapparatet hadde som oftest blitt leggende igjen hjemme i gangen, da vi dro. – Derfor må leserne nøye seg med et lånt bilde. Familien Gutterød ute på tur, med sin 1952 modell Ford Customline V-8.

Utlån Tor Bjørvik. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Ofte etter endt langtur, med mine alltid bakglatte treski, var det en velsignelse å kunne se turens sluttmål i sikte. Det hele skulle jo avsluttes med det herlig måltid middag i spisesalen inne på Vindfjellhytta. Kan ikke huske annet enn at valget alltid endte opp med kjøttkaker. Kanskje var betjeningen tom for alt annet eller kanskje var dette det billigste alternativet, men det kan jo være det samme. Sulten overskygget det meste på den tiden av turen.
Kom du inn her på de største utfartsdagene, som i påskeferien, kunne det være lang kø fram til serveringsdisken, og periodevis nærmest umulig å få bord. – Både piperøyk og sigarettrøyken lå tykt oppunder taket. Verden var en smule annerledes den gang.

Vindfjellhyttas spisesal. Jan Einar Bredal fotosamling.

Selv om jeg ikke kan si at jeg var av de som benyttet stedets peisestue særlig hyppig, var det anledninger som førte oss hit også. Innredningen var som ellers på hytta, av den enkle men solide sorten og i typisk hyttestil. Peisen knitret ofte mot oss med sin gode varme, når vi stivfrosne og slitne stakk nedom her.
Det rådet en viss trygghet over oss her inne på Vindfjellhytta, når vi nå nærmet oss slutten på dagens utflukt.

Vindfjellhytta, interiøret i peisestua. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Vist 555 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Flott med egen tråd for Vindfjellhytta og fine fotografier!

Du har rett i at veldig mange fra Larviksdistriktet har et forhold til stedet, men vi skal ikke glemme at også folk fra Siljan og Skien føler at gjestegården er deres. Derfor er det nesten merkelig at jeg finner så lite om stedet ved førstegangs søk på nettet. Etter søk på Bohylla.no fant jeg heller ikke så mye. Nesten alle treff på bøker der viser til at ulike lag og foreninger har avholdt små og store møter og samlinger der, og stedet nevnes selvfølgelig som knutepunkt for skiløyper og salg av fiskekort mm.
Jeg ser at Ulf etterlyste mer om stedet i den interessante samtalen Skiturer og skiutstyr før i tida i LINF uten særlig respons på akkurat det.

La oss håpe folk oppdager innlegget her og forteller mer :-) Jeg kan starte med mitt eget forhold til Vindfjellhytta.

Selv om jeg ikke har vært av de ivrigste brukerne har jeg minner fra stedet gjennom 40 år omtrent. Første jeg kan huske derfra må være fra 7-8 års alder på midten av 70-tallet. Vi hadde vært på skitur med utgangspunkt fra Grønli slik vi pleide, og jeg hadde mast hele dagen på at vi skulle stoppe på Vindfjellhytta på veien hjem. I mitt barnesinn hadde stedet en nesten magisk tiltrekningskraft, og vi hadde aldri stoppet der før. Den gang var veien smalere og det var snøføre på hovedveien. På de største utfartsdagene var det nærmest trafikkaos ved Vindfjellhytta. Vi som skulle videre til parkeringa ved Grønlimyr ble stående i kø på hovedveien og det stod biler parkert langs vannet så veibredden ikke holdt til passering av motgående trafikk. På slike dager dro vi gjerne ekstra tidlig fra Larvik for å slippe unna rushet både der og i bommen ved Sandåa. På disse tidlige turene hadde jeg sett det lyse så forlokkende fra stedet der man fikk cola, sjokolade og kjøttkakemiddag at det ble det rene Soria Moria for en liten gutt. Det var nok helst økonomi som gjorde at det første besøket jeg fikk trumfet gjennom endte med en cola og besøk i peisestua, men jeg var fornøyd!

Seinere ble det også noen middagsbesøk der, og som Jan Einar kan jeg ikke huske noe annet enn kjøttkaker, selv om de sikkert hadde mer å velge mellom? MIn familie hadde ikke noe økonomisk spillerom å snakke om, så jeg har innbildt meg at det mest var fordi det var billigst og raskest servert. Uansett smakte disse sjeldne middagene helt utmerket for en sulten tenåring.

Når jeg skriver dette dukker nye minner opp som jeg ikke har hatt framme i bevisstheten på mange herrens år, så snart kommer det vel litt til. Bilder har jeg ikke fra den tida, og de få nyere bildene er borte etter et uhell med datamaskinen for en stund siden. Men jeg bor jo i nærheten nå, så jeg skal ta en runde med kameraet en av dagene.

Vindfjellhytta var også utgangspunkt for flere turer til orreleik tidlig på 80-tallet. Dessverre er den leiken jeg vokste opp med ødelagt av folk som ikke har tilstrekkelig respekt.

I dag synes en tur oppover Lågendalen bare som en bitteliten snartur for de fleste i Vindfjells “nedslagsområde”. Men det har ikke alltid vært slik. Derfor passer dt sikkert greit å illustrere det med et gammelt bilde.
Vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til årene etter andre verdenskrig. Ikke bare var veiene oppover dalen i svært dårlig forfatning, om mulig var kjøretøyene friluftsfolket skulle benytte, i enda dårligere forfatning.
En dag i 1951 hadde noen venner fra Larvik slått seg sammen om å dra til Vindfjell. Trolig i håp om å samle litt fra skogens marker. Kanskje var bærtiden allerede i ferd med å være på hell.
Fra Larvik dro de i Z-2245, en Peugeot 201 Varebil opprinnelig fra 1936. Eieren av varebilen var Faugstad Elektriske, Larvik. Dette firmaet hadde hatt den fra 10.10.47.
Om følgende episode ble ansett som uvanlig mye, antar jeg det var. For gjengen på fire personer skulle ende opp med hele fem punkteringer fra Larvik til Vindfjell. De var nok helt sikkert glade for at sjåføren hadde husket å bringe med seg rikelig med lappesaker i tillegg til reservehjul, for dekkene var i særdeles dårlig befatning.

Bildet viser Asbjørn Nilsen sittende på huk, mens John Faugstad ligger langflat på bakken. Ragnhild Nilsen står klar med et reservehjul, mens de ennå hadde et som kunne brukes. Mønsteret forteller med all mulig klarhet, at materiellmangelen fortsatt var stor i 1951.
Likevel, ifølge fru Ragnhild, kom de to parene og den gamle Peugeoten seg endelig fram til Vindfjell, dog noe senere enn først antatt, … og det var forsatt lappesaker igjen om behovet skulle dukke opp på hjemturen.

Bilde utlånt av Ragnhild Nilsen og er fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Takk for flotte fotografier!
Moro å se interiørbilder fra Vindfjelltunet jeg aldri har sett før!
Kvitterer med noen bilder av nyere dato.

I dag har jeg vært på Vindfjelltunet og tatt noen bilder og en kort prat med Espen Høgseth som driver stedet. Han viste stor interesse for tråden, og kunne fortelle at han selv samler på bilder og informasjon med mål om å lage en liten bok om stedets historie. Jeg har gitt ham adressa til sonen Lardal og oppfordret han til å delta her selv, så kanskje får vi vite mer fra den kanten snart.
La oss håpe at det kommer fram ting her etterhvert som kan hjelpe han med prosjektet sitt også!

Dessverre var jeg ikke så god til å huske kameravinklene fra bildene Jan Einar la ut, men likevel kan vi sammenligne litt. Først litt om peisestua, for her er jeg litt forvirret. I min husk fra barndommen på 70-tallet var det en peisestue i kjelleren, og trodde det ble bekreftet gjennom Jan Einar:

Innredningen var som ellers på hytta, av den enkle men solide sorten og i typisk hyttestil. Peisen knitret ofte mot oss med sin gode varme, når vi stivfrosne og slitne stakk nedom her.

Men – sammenligner vi bildene er det tydelig at det er samme peis jeg tok bilde av på hovedplanet like ved resepsjonen i dag. Vi ser at bildet til Jan Einar er tatt før hytta ble forlenget. Der vinduet var er det nå bokhylle.

Velkommen Espen! Så ikke kommentaren din før jeg skrev selv.

Ett eller annet sted i LINF er det et bilde av Vindfjellhytta med fullt av parkerte biler på tjernet, om vinteren sjølsagt. Kan det være Per Hroar som sendte det inn en gang?

Håper vi kan finne ut av det. Brukte litt tid på en annen vinkling, og fant dette fra ØP 22. april 1940. Fra boka Krigsår i Larviksdistriktet av Per Nyhus.

På Vindfjellhytta er det for tiden overfylt hus, idet barnehjemmets barn og barna på Trudvang bor der oppe. I alt er det nær innpå 60 barn som bor der.

jeg husker at det gikk buss fra jernbanen til vindfjellhytta ,om søndagene. sånn 1960 tallet.det var fine turer som jeg aldri vil glemme..

Ja, vi var mange som kastet oss på bussen oppover dalen, mot de fine løypene innover Vindfjellskogene. Likevel, med bakglatte ski, kun smurt med rester fra et av mors stearinlys, var bakkene alltid en forferdelig utfordring. Det hendte jeg var mer sliten når jeg kom til Breivann, enn deltagerne i Tour de Ski er etter å ha beseiret monsterbakken…

Kanskje er det, vinter, rikelig med snø og skiføre de fleste av oss tenker på når minnene fare innom Vindfjellhytta.
Utfarten hit under påske 1951 var antagelig stor og her følger et lite knippe bilturister som har parkert på tunet.

Om det var blå Swix som gjengen her entusiastisk påførte treskiene, vites naturligvis ikke. Men det å påføre dagens rette smøring var viktig, om man skulle få noen glede av turen opp til Vindfjelltoppen, eller hvor nå dagens utfart skulle bringe påskegjestene..

Annonse

Nye bilder