Velkommen til LARDAL

Ulykke ved Vindfjelltunet

Foto. Sjur G. Hasselgård

I følge politiet på stedet gikk det etter forholdene bra med de to eldre damene fra Skien som havnet utenfor veien tidlig onsdag ettermiddag. Bilen var på vei vestover da den kom over i motsatt kjørefelt og havnet i grøfta der veien flater ut etter bakkene ca. 100 meter fra avkjøringen til Vindfjelltunet. Bilen fikk store skader i fronten, og de to ble fraktet til Sykehuset i Telemark.

Ca. klokka 14.30 ble veien åpnet i begge retninger igjen.

Hva som var årsaken til ulykken er ikke kjent foreløpig, men generelt er det grunn til å minne om at vi nå er i en årstid med mer krevende kjøreforhold enn vi har hatt i sommer.

En politipatrulje ble igjen på stedet i påvente av berging, og for å kartlegge bilens ferd før den havnet i grøfta.

Meteoritter i Lardal?

På formiddagen søndag 8. september observerte to kamerater en tilsynelatende uforklarlig hendelse. Vi satt ved et vann i Lardal da begge brått reagerte på noe unormalt, og fikk se flere steiner lande i vannet med stor fart, 15-20 meter unna. Etter å ha utelukket andre mulige forklaringer har vi kommet til at det mest sannsynlige er at det som falt ned kom fra verdensrommet, og lurer på om andre har observert noe usedvanlig.

Har andre sett eller hørt noe unormalt i Lardal, Larvik, Siljan sist helg? Det kan være steiner som har dukket opp på unaturlige steder, ekstra kraftige og nærme stjerneskudd, merkelige lyder el.l.?

Rugtresking på Røsholt

Foto: Sjur G. Hasselgård

Jeg vet ikke om andre har kommet i gang med høsting i Lardal enda, men i dag ble høstrugen på Røsholtmoen treska.

Starten på 2013 var ikke gunstig for mange bønder, men hovedinntrykket mitt er vel at vi hadde nok snø her i Lardal til at telen ikke satt seg like dypt, og at vi ikke hadde fullt så dårlig vår som nærmere kysten. Sett med amatørøyne ble denne åkeren helt grei i år, og onneværet var det ingenting å si på i dag.

Gardsmallows

Rundball, kumatpakke og traktoregg er uttrykk jeg vet er i bruk, men i dag så jeg en som kalte dem for gardsmallows. Ikke dumt ;)
Første slåtten er unnagjort sør i Steinsholt, og grasset presses og pakkes for å bli fôr til kuene i det økologiske fellesfjøset på Moen.

Under grana

Det startet med at jeg fikk flere fisk til å godta “Bjartmar” og “Superpuppan” ute i Breivann, uten at jeg fikk kroket en eneste en! Slikt er veldig frustrerende når man har dobbeltsjekket krokspissen og ikke kan skylde på annet enn egen koordinasjonsevne. Mens jeg strevde med tilslag ute på vannet så jeg stadig at en brukbar fisk var oppe rundt en gran som lente seg ut fra bredden et stykke unna. Jeg fant ut at det var mulig å kaste i en smal korridor i løvskogen der hvis jeg holdt en veldig høy baksleng fri av grusveien og var innstilt på at jeg sannsynligvis ville miste flua og fortommen. Vanskelig å si noe om størrelsen på fisken. Turen gikk først videre i en annen retning og fisket ble brukbart. Jeg fikk først en liten ørret, og gjenvant selvtilliten som fluefisker etter en perfekt timing av tilslag på en grei matfisk.

Så dabbet det av med vaking, og knottmafiaen satt inn alle ressurser for å holde fremmede utenfor sitt territorium. Myggmiddel med 20% DEET hjelper en liten stund, men knotten finner fort ut hvilke små områder du ikke fikk smurt, som øreganger, øyelokk, nesebor mm.
Likevel – som avslutning måtte jeg prøve å lure den fisken under grana. Tidligere hadde den vandret i sirkler utenfor og forsynt seg med litt av hvert, men nå var det blikkstille der. Under en bjørk like ved var en mindre fisk stadig oppe, men “min” fisk viste seg ikke. Hva vil friste en fisk som lever under en gran? Maur, så klart! En liten flyvemaur ble først kastet gjennom den lille luka i skogen, men det fungerte ikke. Etter forsiktig smyging dyppet jeg flua på overflaten under granskjørtet. De ytterste centimeterne av en halv meter loddrett 0.15 fra stangtuppen la seg i en dum bue på vannet, og jeg kunne ikke rette den ut uten å skremme. Tålmodighet, Sjur! Ett minutt, og så skjer det. Det herlige øyeblikket da du vet at du har overlistet fisken med både metode, imitasjon og gjennomføring.

En fisk på kvartkiloen gir en tilfredsstillelse av urbehovene mine på en helt annen måte enn den litt større fisken som tok tilfeldig en time tidligere. Jeg har planlagt og fullført og trenger ikke fiske mer før jeg drar hjem til Røsholt og en knottfri tilværelse.

Vellykket week end kurs i bruk av kart og kompass

DNT avdeling ToT (Tønsberg og omegn turistforening) er en svært aktiv avdeling av DNT. Stadig skjer det mer aktivitet i tilknytning til deres viktigste hytte, på Trollsvann i Lardal kommune. Denne ble for et par år siden kjøpt etter tidligere kun å ha vært leiet. Det er etter kjøpet gjort betydelige investeringer både uten – og innendørs.

Les mer…

Fjordhester

Helt sør i Steinsholt har Marit Kristiansen fjordhester og i år er det en liten hingst som har kommet til verden. Hesten på veien er 2 år gammel fra samme mor, og den tredje vet jeg ikke noe om.

Dagens tur

Turen i dag gikk til vestsida av Dalelva. Det er trivelig å se nye steder, og her har jeg aldri vært før.

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Jeg kjørte inn til Haneval og fulgte grusveien innover dalen et lite stykke.
Bikkja var veldig klar for tur og måtte minnes på regelen mot å dra i bandet noen ganger i starten. Vi fulgte veien videre oppover lia til der den krysser Tømmerdalen og gjør en høyresving like før Tosshølsletta. Dette er to navn som forteller litt om historien i området. Selv om Dalelva er en vanskelig vannvei å fløte i, har det vært nødvendig å bruke den. Et av de vanskeligste punktene var Tosshølfossen, og fra sletta går det rester av vei ned mot dalbunnen der jeg kan høre bruset er sterkest i den våryre elva.
Om Tømmerdalen skriver Tor Bjørvik i boka om fløting i Herland- og Dalelva:

Ei tømmerrenne fra Tosshølsletta og ned til Dalelva står avtegna på et kart fra 1873. Den var 130 m lang med 80 m fall. Det vil si ca. 60%. Ble sikkert brukt uten vann. Ingen spor å se.

Vi går først videre oppover. Veien er fin å gå på, men herfra er den i ferd med å gro igjen og stigningen er ganske bratt noen steder. Det er tydelig at det er en tett elgbestand her, for veien er full av lort og det er mye beiteskader. Noen steder ser man et glimt av elva langt der nede under stupbratte urer og skog, men man hører den hele tida.

I en motbakke der sola kommer tidlig til, vokser det nyperoser midt i veien. Bladene har kommet langt på vei, men har ikke åpnet seg helt ennå. Blåveis og hestehov blomstrer, og noen få hvitveis nærmer seg. I et skyggeparti vokser en oransje sopplignende sak på kråkefot.

Etter en liten pause der veien ender, vil jeg se hvor langt ned mot fossen vi kan komme ved å følge en delvis gjengrodd vei fra Tosshølsletta, så vi snur. På vei nedover den lille veien noterer jeg meg mange unge bringebærplanter, og har et øyeblikk høsten i tankene. Bruset fra fossen er kraftig der veien brått slutter ved en bratt skrent. Jeg ser en farbar lei ned hvis man har tau, men jeg våger ikke å gå ned uten. Jeg vil tro det har vært et trappe- eller stigesystem den siste biten ned tidligere. Et digert søkk i skråningen nord for oss vitner om at det kan gå ras i så bratte heng.

Før hjemtur stopper jeg ved elva lenger ned, der det flater ut ved Hanevalmoen. Her ligger det fremdeles isrester mellom trærne på ei lita øy, og minner om at det ikke er så lenge siden isløsning og bulder og brak .

Kilde: Herlandelva og Dalelva : 2 fløtningsvassdrag i Lardal i Vestfold/Tor Bjørvik/Lardal 2000

Bildeserie med 17 bilder — bla ved å trykke på pilene

Linerla har kommet!

Nå som vinteren har sluppet taket for godt skjer alt på en gang. I dag kom både bokfink og linerler i flokker oppover dalen :-)

Ikke fullt så hyggelig er det at alt smeltevann og regn fremdeles holder seg oppe på bakken de fleste steder. Slik så det ut på eiendommen min i går, og det er verre i dag. Heldigvis er det laveste punktet her ikke stelt plen, eller med bygninger, men likevel:

Inntrykk fra skogen

Nå regner det endelig skikkelig her i Lardal! Det vil riktignok bli mye overvann med frost i bakken enda, men så blir det i det minste fortgang på snøsmeltinga.

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Før regnet kom rakk jeg å ta en tur langs en av skogsveiene i tåka. Her er det sjelden trafikk, men den brøytes nå og da. Selv om vi er i midten av april var det helt stille i skogen i dag. Ikke fuglekvitter å høre noe sted, ingen musvåkskrik og ingen ravneknorr. Ikke engang bekkesilder eller vindsus. Bare stillhet og lyden av bikkjas ivrige tråkk.
Men har man øynene med seg ser man likevel mange tegn etter naturens innbyggere. Under ei gran tett ved veien ligger både kongler og greintupper strødd på restene av snøen som falt for to dager siden. Et ekorn har holdt måltid, og et spor forteller at en langøret gnager har stoppet opp og tråkket litt rundt på stedet. Så skjærer bikkja ut av veien og følger et annet spor noen meter. Det pleier å tyde på at den har fått teften av rev, og da jeg ser nærmere etter viser det seg å stemme. Bikkja bakser seg fram i råtten snø der selv den lettere reven har tråkket gjennom både her og der. Den har svinset hit og dit slik rever har for vane, men sporet viser at Mikkel stort sett har fulgt veien, der det er lettere å gå.
Litt lenger inn i skogen har en hare hatt barkekalas, og det synes godt på lorten at den har hatt mye fiber i kosten. Det minner meg på noe jeg har lest en gang. Hvis man finner harelort og planter i ei potte, vil det etterhvert spire – og så kan man se hva slags frøplanter den har forsynt seg av. Det skal jeg forsøke å huske på å teste bare det blir litt mer vårlig.

Rundt neste sving får jeg se spor etter noe langt større! Det er harens erkefiende som har krysset veien. Den store katten med øredusker må ha passert en gang i går, for den varme sola vi vi hadde gleden av lørdag ettermiddag har gjort at poteavtrykkene har vokst seg unaturlig store. Det er et fenomen jeg stadig ser hjemme etter bikkja. Noen ganger ser det ut som om vi har hatt besøk av en Grand Danois på gårdplassen. Jeg følger sporet noen meter innover for å se om jeg kan være så heldig å finne en urinmarkering, noen hår eller annet. Gaupa har smøget seg fram mellom noen tette grantrær der sola ikke har fått tak, og der i skyggepartiene har sporene vanlig størrelse. Men noe annet enn fotefar finner jeg ikke før jeg må gi opp i løssnøen. riktignok har jeg store føtter, men skulle jeg fulgt sporet lenger måtte jeg hatt ski eller truger.

Vi fortsetter langs veien og femti meter lenger ned i bakken finner jeg et gaupespor til. Det krysser også veien mot vest, og siden jeg ikke finner noen spor som krysser østover i nærheten kan det tyde på at det har vært to individer der. Før vi snur stopper jeg opp noen minutter, lytter til stillheten og tenker over hvor heldig jeg er som har alt dette omtrent rett utafor stuedøra. Da hører jeg for første gang i dag litt fugleliv.
En meiseflokk kommer gjennom skogen. Det er både kjøttmeis og blåmeis som har tatt følge. De flyr et stykke, slår seg ned i et tre her og der og saumfarer greinene etter noe spiselig. De sjekker i sprekker og mellom barkflak etter frø de hamstret i fjor. Blant et tjuetalls meiser får jeg øye på en bitteliten krabat, og sannelig er det ikke ei furulus som har slått seg sammen med dem! Fuglekonge eller furulus er norges minste fugl og holder seg gjerne oppe i trærne, så den er ikke å se så ofte den lille skogens konge som bare veier rundt 5 gram. Den har så høy forbrenning at det i strenge vintre er få som overlever. De har ikke tid til annet enn å spise for å holde varmen når det er skikkelig kalt.
Både bikkja og jeg er tilfredse og vender tilbake til bilen. Da vi nærmer oss veien og hører trafikken tvinges jeg ut av transen, men det var deilig så lenge det varte!

Våren er her.

Det er mange ulike vårtegn, og vi har vel alle våre egne favoritter. Min favoritt er de første hestehovene :-)

Foto: Sjur G. Hasselgård

Her har jeg juksa litt, siden bildet er tatt et par hundre meter utenfor grensa, men det er de første jeg har sett med egne øyne her i dalen i år. Trekkfuglene lar vente på seg, men ringduene har kommet til skogholtet der de pleier å holde til, og meisene og gulspurven kvitrer og synger ivrig om dagen. Hvor duene finner mat nå er annen sak …

Legg gjerne ut dine egne bilder og historier fra våren i Lardal og omegn!

Ulvefelling i Lardal

I ettermiddag ble en ulv skutt i Lardal etter at det på kort varsel ble gitt tillatelse til å inkludere Vestfold i lisensjakta. Ulven var kommet fra Siljantraktene i Telemark da et jaktlag i Lardal felte ulven i 16-tida lørdag. 3 av 5 medlemmer i Rovviltnemda i Vestfold gikk inn for å tillate felling, og ikke mange timer seinere ble den skutt. SNO (Statens naturoppsyn) er på vei til stedet for å sjekke at alt har gått riktig for seg i følge Tønsberg Blad.
Trist og unødvendig slik jeg ser det.

Stolpebytte

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Skagerak Energi bytter ut og retter opp en del stolper sør i Lardal i disse dager. I dag startet arbeidsdagen for entrepenøren på Røsholtmoen i 18 minusgrader, så maskinparken var litt støl og trengte varmkjøring før telen kunne angripes. Først ble ca. 20 cm frost brutt opp med en pigg, før selve hullet ble gravd like ved siden av den gamle stolpen det er råte i.

Forrige sommer hadde en boreprøve avslørt at stolpen var svekket, men Skagerak bruker også hunder for å avsløre sopp og råte i noen tilfeller. På ca. 2 meters dyp er jorda så mye varmere at det dampet av hullet en stund denne kalde morgenen. Den nye stolpen skal stå omtrent en meter dypere enn den gamle, og for å få den til å stå rett brukes først øyemål til grovjustering. Så fylles det noe stein som skal stampes. “Pionér´n” var ikke startvillig i dag, men etter mange drag i snora ble det omsider liv i hoppetossa.

Finjustering foregår også uten moderne hjelpemidler. Et fritthengende lodd viser alltid rett, ingenting kan svikte, og så er det bare å sikte fra flere kanter, fylle på med stein og stampe mer til den står støtt. Etter endt arbeid ble det ryddet pent, og overskuddsmasse fikk jeg plassert der jeg ville ha det. Så er det bare å vente til montørene kommer og flytter ledningene over til toppen av den nye stolpen og bardunerer, før den gamle kan dras opp og den nye får litt ekstra støtte på den siden. Så henger ledningsnettet trygt i noen tiår til.

Bildeserie med 19 bilder — bla ved å trykke på pilene

Historiske drypp fra Lardalskogene - 4

Sommeren 1935 gikk det en meddelelse gjennem avisene om at der hadde vært bjørn på besøk i Lardal i Vestfold. På en seter i Svarstad på Lågens vestside.
Under arbeidet med vestfoldsk bygdehistorie er jeg gjentagne ganger kommet bjørnehistorier på sporet. En gammel lardøling, som jeg kjenner, sa “at Lardal engang var det verste bjønnebol i landet.”

Det er Bernhard Balsmo som skrev dette i 1935, i boka “Alvor og rariteter: fra Nord-Vestfold i gamle dager”. Den kan leses gratis på nett hos Nasjonalbiblioteket.
Jeg antar det er akseptabelt å gjengi noen sitater uten å krenke noen rettighetshavere:

På gården Smukkestad i Styrvold hadde man engang en tjenestegutt som slo ihjel en bjørn med en staur. Det gikk et piggtrådgjerde i nærheten av gården, og en dag hørte gutten at det blev et fryktelig spetakkel i piggtråden. Han sprang bortover og fikk se en bjørn, som hadde viklet seg inn i tråden og slos med denne så hårdottene føik. Men, jo lengere “slagsmålet” varte, jo mere viklet bamsen seg inn i pigger og tråd. Gutten fikk tak i en staur og drev til bjørnen over ryggen, så rygghvirvlen brast, og derefter gav han den nogen slag i hodet til bestet falt sammen.

Det er mulig det er en variant av historien ØP nevnte nylig, men da skulle det ha vært en høygaffel som ble brukt mot en bjønnunge. Hvis det er to ulike hendelser har det altså blitt drept bjørn med både staur og høygaffel på samme gård.

En 77-årig storviltjeger Bernhard Balsmo pratet med fortalte at han ikke hadde sett bjørn selv, men han hadde sett mye spor etter bamsen:

Da jeg var ganske liten – det var vel i sisten av (atten)sekstiårene – var det en mann på Skorem, som skjøt en bjørn. Da jeg fikk høre det, sprang jeg hjemmefra for å se på den. Men da jeg kom frem, var den allerede flådd, så det var ikke noe moro mere.

En gang var jeg på elgjakt uti Styrvoll, da vi fikk spurlag på en bjønn, som var like i nærheten. Den hadde tatt sau og hadde gravd ned skinnet efter å ha fortært den.

En gang var jeg på harejakt i nærheten av en av Hvålsetrene. Det var enda i oktober. Da var jeg like innpå den, efter sporene å dømme. Men disse setrene ligger på Lågens vestside. På østsiden har det ikke vært bjørn, det jeg kan huske."

Kilder:
- Alvor og rariteter: fra Nord-Vestfold i gamle dager – Bernhard Balsmo, 1935.
- Østlands-Posten

Vinterdvale i Dalelva

Lardal - med huet i lågasand?

Andebu, Re, Holmestrand, Hof og Stokke har offentliggjort at de sikter på en kommunesammenslåing. Lardal er ikke nevnt i det hele tatt.
Ordfører Liv Grinde sier til ØP at kommunen har vært tydelige på at Lardal kanskje vil være med, og er overrasket over at de ikke er med i planene.
Var Lardals administrasjon og politikere uforberedt på den prosessen ordføreren nå virker helt overrasket over? At Lardal kommune ikke kan bestå helt som før vet alle, og deler av administrasjonen er allerede satt bort til andre kommuner.
I følge ØP mener Liv Grinde at dette spørsmålet har vært diskutert over lengre tid og at diskusjonen vil være viktig når de skal bestemme seg for noe. Samtidig sier hun:

Vi må naturligvis bestemme oss raskt for hvilken retning vi velger å gå, men dersom vi bestemmer oss for sammenslåing, føler jeg meg trygg på at Lardal er ønsket i det fellesskapet.

Dette kan vanskelig forståes som annet enn en defensiv holdning, og hvordan skal denne retningen avgjøres raskt på demokratisk vis?
Ved kommunevalget i 2011 var partienes lokalvalgsprogram enten helt generelle, eller hadde ikke med temaet i det hele tatt, og ingen politikere kom på banen rundt noe av det viktigste Lardal må forholde seg til i nær framtid.

Enten man tror på fortsatt drift av Lardal som egen politisk enhet, eller om man mener at kommunen bør sammenslåes med andre – en felles holdning kan ikke utsettes mye lenger. Konkrete avtaler og detaljer kan fremdeles vente, men hvis Lardal ikke skal ende som en uønsket parasitt hos de større må fler enn ordføreren våkne, så vi ikke blir stående som husmenn med lua i hånda når verden endrer seg fortere enn vi liker.

God jul fra Lardal.

En riktig god jul til lardøler og alle andre.

God jul!

Fin julebordsesong ved Gavelstad Gjestegård også i 2012

I juni 2009 overtok ekteparet Anne Margrethe og Mangs Netskar den tradisjonsrike Gavelstad Gjestegård i Svarstad. Frykten var stor hos mange trofaste gjester for at man skulle miste sine faste holdepunkter med lunch i påsken, til 17. mai og før jul. Frykten var høyst ubegrunnet.

Les mer…

Vær forsiktig på isen!

Nå er det skiføre i høyden her i Lardal, og mer snø skal det komme søndag og mandag. Da blir det antagelig nok til at man kan ferdes fritt utenfor løypene også.
Husk for all del at selv om vi har hatt noen dager med kulde nå, er ikke isen trygg overalt. I Haukesjø er det f.eks. helt sikker is i noen bukter (20 cm+), men andre steder er det knapt mer enn til å bære snøen. Om det finnes preparert løype over et vann, betyr det ikke at isen er trygg på hele vannet! Vann som ligger like ved hverandre kan også ha ulik istykkelse og kvalitet så tidlig i sesongen.
Ta turen og nyt skiføret, men hold deg til løypene hvis du ikke er svært lokalkjent ;-)

Vinter i høyden

Foto: Sjur G. Hasselgård

Sør i Lardal er det nesten ikke snø nede i dalen, men i høyden har det kommet en del. Værmeldingen sier at vi har en kald periode i vente, så de som søker skiføre kan stole på Lardal framover! Ved Vindfjelltunet ligger det onsdag ca. 30 cm. snø, og i følge ØP kom det noe mer andre steder. Det vil bli kjørt opp løyper, men myrer og vann er ikke frosset til enda, så løypene som følger vei blir prioritert i første omgang. Velkommen til vinter hos oss i Lardal!

Bildeserie med 8 bilder — bla ved å trykke på pilene

DNT avdeling ToT med stor aktivitet i Lardal kommune

Etter at det nylig ble klart at ToT har overatt Lindsverkseteren har foreningen tre hytter i kommunen.

Les mer…

Beverhogst

Castor fiber er det vitenskapelige navnet på bever. At den er en dyktig fibergnager er det ingen tvil om. For noen dager siden startet en av de som bor på vestsida av Lågen helt syd i Lardal på arbeidet med å felle ei stor bjørk i Larvik, ca 50 meter tverrstrøms.

Foto: Sjur G. Hasselgård

De har ikke fått utdelt det skarpeste synet og hørselen fra naturens side, men dyktige på sitt felt er de utvilsomt. Målet med å jobbe seg gjennom ei bjørk med 50 cm. i diameter er å få tilgang til greiner og knopper, og når toppen havner under vann blir det en ekstra matpakke etter at isen har lagt seg.

Selv om beveren er en tilbakeholden art i kontakt med mennesker bryr den seg ikke om båter, bygninger ol. når den velger sine stier og trær. Den som felte bjørka er godt i gang med annet også, så laksefiskerne på strekningen valgte i helga å beskytte noen av de trærne som kan true gapahuken med hønsenetting, og å flytte båtene i opplag litt.

Historiske drypp fra Lardalskogene - 3

“Dype skogers glemte liv”, utgitt av Lardal Historielag, er kilden til dagens historiske drypp. Forfatter Jørgen Sandberg har med sikker penn gitt liv til historien om situasjonen for de som hadde liv og virke i skogen i både fjern og nær fortid. Det finnes fremdeles noen få bøker til salgs på blomsterbutikken i Svarstad!

Her kunne det gå nokså livlig for seg, og jeg har brakt i erfaring at når morgenen etter en slik fest opprant, kunne man plukke skjorteflak til å sy lommetørklær av.

Først var vi innom de tidligste tider, og i det andre dryppet sveipet vi innom den utrolige rikdommen av dyr, fugl og fisk naturen kunne by på, selv om vi trekker fra litt for glorifiserte minner.

Virkeligheten for folk som hadde utkomme i skogene var naturligvis først og fremst hardt arbeid, men folk er folk, så litt sosialt ble det på ulike plan også:

Men utover dette, fantes det noen sosial arena hvor man kunne møtes og heve blikket over hverdagsslitet? Fantes det foreninger, ble det arrangert fester osv. Jovisst gjorde det så.
… Men la oss begynne med en beskrivelse fra 1952, som sier en del om de sosiale forholdene for skogsarbeiderne slik de var på Løvås den gang.
… og her beretter han (Richard Berg) om skogsarbeiderne fra husmannsplassene i nærheten av Løvås. De var i de fleste tilfeller ugifte, for det var nemlig mangel på kvinner i skogsområdene, og disse var det stor rift om. Sjansen for å kapre en av dem var liten, for selv om skogsarbeideren var aldri så sympatisk og med et vinnende vesen, ville jentene heller ha ektemenn fra by eller tettbygd strøk, så de kunne komme vekk fra slitet på husmannsplassene.
Nei, det var ikke alltid så greit å leve kvinnfolklaus med hardt skogsarbeide uken igjennom. Var det da så rart at når lørdagen kom, så dro en av karene til Kongsberg for å handle brennevin. Denne oppgaven gikk på skift, og når så “polfareren” vendte hjem ble det fest på hele gjengen. Det var forøvrig hyggelige og godlynte karer, de aller fleste, minnes Berg.

Apropos fest, må nevnes at det var adskillige av det illegale slaget på skauen under krigen. Enhver folkeforsamling var da forbudt, men det hindret ikke ungdommen i å møtes. Det ryktes fort blant guttene i bygda at det var jenter forsamlet på skauen. Svartangen var et populært sted, forteller Odd Amundsen. Der var det dans til toner fra sveivegrammofonen og ungdommen moret seg storartet tross okkupasjonstiden.

(Skibberdalssetra) De to småbrødrene til Harald (Lie), Einar og Arne holdt moren med selskap sommeren igjennom, noe som i følge Einar nok kunne bli litt kjedelig. Det store lyspunktet mellom pliktene på setra var når faren kom med kløvhesten og matvarer fra bygda, for da kunne de dra på fisking. … Fangsten var stor og budeia måtte begrense fiskingen, ellers greide de ikke å spise opp alt.

Under krigen ble Setra (Løvåsplassen) et populært sted forteller Solveig (Thorsås).
- Da kom heile bølingane fra byen i lastebil for å pella ber, og dem ville endelig kjøpe smør og brød hos oss. Mor hadde bakarom i bryggerhuset og der blei det noen og tjue brød og nytjerna smør solgte hu au. Men mor og far var reint for snille, så noen fortjeneste blei det visst itte. Jeg veit far gledde seg te hælja, for da blei det folksomt på tunet i beronna og da blei det dans på låven. Broren min spelte, og noen hadde kanskje spell med seg.

Kilde: Dype skogers glemte liv – Jørgen Sandberg / Lardal Historielag