Velkommen til LARDAL

Viser arkivet for stikkord bilder, lardal

I ei sørhelling ved Steinsholt hadde hvitveisen slått ut i full blomst.

Elva har roet seg, men isen ligger fremdeles mellom barkskrelte orestammer.

Motorisert sopekost ved Breidablikk

Strøgrusen fjernes ved Breidablikk.

Linerla har kommet!

Nå som vinteren har sluppet taket for godt skjer alt på en gang. I dag kom både bokfink og linerler i flokker oppover dalen :-)

Ikke fullt så hyggelig er det at alt smeltevann og regn fremdeles holder seg oppe på bakken de fleste steder. Slik så det ut på eiendommen min i går, og det er verre i dag. Heldigvis er det laveste punktet her ikke stelt plen, eller med bygninger, men likevel:

Vannet fra to jorder ender hos meg.

Inntrykk fra skogen

Nå regner det endelig skikkelig her i Lardal! Det vil riktignok bli mye overvann med frost i bakken enda, men så blir det i det minste fortgang på snøsmeltinga.

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Før regnet kom rakk jeg å ta en tur langs en av skogsveiene i tåka. Her er det sjelden trafikk, men den brøytes nå og da. Selv om vi er i midten av april var det helt stille i skogen i dag. Ikke fuglekvitter å høre noe sted, ingen musvåkskrik og ingen ravneknorr. Ikke engang bekkesilder eller vindsus. Bare stillhet og lyden av bikkjas ivrige tråkk.
Men har man øynene med seg ser man likevel mange tegn etter naturens innbyggere. Under ei gran tett ved veien ligger både kongler og greintupper strødd på restene av snøen som falt for to dager siden. Et ekorn har holdt måltid, og et spor forteller at en langøret gnager har stoppet opp og tråkket litt rundt på stedet. Så skjærer bikkja ut av veien og følger et annet spor noen meter. Det pleier å tyde på at den har fått teften av rev, og da jeg ser nærmere etter viser det seg å stemme. Bikkja bakser seg fram i råtten snø der selv den lettere reven har tråkket gjennom både her og der. Den har svinset hit og dit slik rever har for vane, men sporet viser at Mikkel stort sett har fulgt veien, der det er lettere å gå.
Litt lenger inn i skogen har en hare hatt barkekalas, og det synes godt på lorten at den har hatt mye fiber i kosten. Det minner meg på noe jeg har lest en gang. Hvis man finner harelort og planter i ei potte, vil det etterhvert spire – og så kan man se hva slags frøplanter den har forsynt seg av. Det skal jeg forsøke å huske på å teste bare det blir litt mer vårlig.

Rundt neste sving får jeg se spor etter noe langt større! Det er harens erkefiende som har krysset veien. Den store katten med øredusker må ha passert en gang i går, for den varme sola vi vi hadde gleden av lørdag ettermiddag har gjort at poteavtrykkene har vokst seg unaturlig store. Det er et fenomen jeg stadig ser hjemme etter bikkja. Noen ganger ser det ut som om vi har hatt besøk av en Grand Danois på gårdplassen. Jeg følger sporet noen meter innover for å se om jeg kan være så heldig å finne en urinmarkering, noen hår eller annet. Gaupa har smøget seg fram mellom noen tette grantrær der sola ikke har fått tak, og der i skyggepartiene har sporene vanlig størrelse. Men noe annet enn fotefar finner jeg ikke før jeg må gi opp i løssnøen. riktignok har jeg store føtter, men skulle jeg fulgt sporet lenger måtte jeg hatt ski eller truger.

Vi fortsetter langs veien og femti meter lenger ned i bakken finner jeg et gaupespor til. Det krysser også veien mot vest, og siden jeg ikke finner noen spor som krysser østover i nærheten kan det tyde på at det har vært to individer der. Før vi snur stopper jeg opp noen minutter, lytter til stillheten og tenker over hvor heldig jeg er som har alt dette omtrent rett utafor stuedøra. Da hører jeg for første gang i dag litt fugleliv.
En meiseflokk kommer gjennom skogen. Det er både kjøttmeis og blåmeis som har tatt følge. De flyr et stykke, slår seg ned i et tre her og der og saumfarer greinene etter noe spiselig. De sjekker i sprekker og mellom barkflak etter frø de hamstret i fjor. Blant et tjuetalls meiser får jeg øye på en bitteliten krabat, og sannelig er det ikke ei furulus som har slått seg sammen med dem! Fuglekonge eller furulus er norges minste fugl og holder seg gjerne oppe i trærne, så den er ikke å se så ofte den lille skogens konge som bare veier rundt 5 gram. Den har så høy forbrenning at det i strenge vintre er få som overlever. De har ikke tid til annet enn å spise for å holde varmen når det er skikkelig kalt.
Både bikkja og jeg er tilfredse og vender tilbake til bilen. Da vi nærmer oss veien og hører trafikken tvinges jeg ut av transen, men det var deilig så lenge det varte!

Våren er her.

Det er mange ulike vårtegn, og vi har vel alle våre egne favoritter. Min favoritt er de første hestehovene :-)

Foto: Sjur G. Hasselgård

Her har jeg juksa litt, siden bildet er tatt et par hundre meter utenfor grensa, men det er de første jeg har sett med egne øyne her i dalen i år. Trekkfuglene lar vente på seg, men ringduene har kommet til skogholtet der de pleier å holde til, og meisene og gulspurven kvitrer og synger ivrig om dagen. Hvor duene finner mat nå er annen sak …

Legg gjerne ut dine egne bilder og historier fra våren i Lardal og omegn!

Ulvefelling i Lardal

I ettermiddag ble en ulv skutt i Lardal etter at det på kort varsel ble gitt tillatelse til å inkludere Vestfold i lisensjakta. Ulven var kommet fra Siljantraktene i Telemark da et jaktlag i Lardal felte ulven i 16-tida lørdag. 3 av 5 medlemmer i Rovviltnemda i Vestfold gikk inn for å tillate felling, og ikke mange timer seinere ble den skutt. SNO (Statens naturoppsyn) er på vei til stedet for å sjekke at alt har gått riktig for seg i følge Tønsberg Blad.
Trist og unødvendig slik jeg ser det.

Stolpebytte

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Skagerak Energi bytter ut og retter opp en del stolper sør i Lardal i disse dager. I dag startet arbeidsdagen for entrepenøren på Røsholtmoen i 18 minusgrader, så maskinparken var litt støl og trengte varmkjøring før telen kunne angripes. Først ble ca. 20 cm frost brutt opp med en pigg, før selve hullet ble gravd like ved siden av den gamle stolpen det er råte i.

Forrige sommer hadde en boreprøve avslørt at stolpen var svekket, men Skagerak bruker også hunder for å avsløre sopp og råte i noen tilfeller. På ca. 2 meters dyp er jorda så mye varmere at det dampet av hullet en stund denne kalde morgenen. Den nye stolpen skal stå omtrent en meter dypere enn den gamle, og for å få den til å stå rett brukes først øyemål til grovjustering. Så fylles det noe stein som skal stampes. “Pionér´n” var ikke startvillig i dag, men etter mange drag i snora ble det omsider liv i hoppetossa.

Finjustering foregår også uten moderne hjelpemidler. Et fritthengende lodd viser alltid rett, ingenting kan svikte, og så er det bare å sikte fra flere kanter, fylle på med stein og stampe mer til den står støtt. Etter endt arbeid ble det ryddet pent, og overskuddsmasse fikk jeg plassert der jeg ville ha det. Så er det bare å vente til montørene kommer og flytter ledningene over til toppen av den nye stolpen og bardunerer, før den gamle kan dras opp og den nye får litt ekstra støtte på den siden. Så henger ledningsnettet trygt i noen tiår til.

Bildeserie med 19 bilder — bla ved å trykke på pilene

Disse har nok hengt der en stund …

Historiske drypp fra Lardalskogene - 4

Sommeren 1935 gikk det en meddelelse gjennem avisene om at der hadde vært bjørn på besøk i Lardal i Vestfold. På en seter i Svarstad på Lågens vestside.
Under arbeidet med vestfoldsk bygdehistorie er jeg gjentagne ganger kommet bjørnehistorier på sporet. En gammel lardøling, som jeg kjenner, sa “at Lardal engang var det verste bjønnebol i landet.”

Det er Bernhard Balsmo som skrev dette i 1935, i boka “Alvor og rariteter: fra Nord-Vestfold i gamle dager”. Den kan leses gratis på nett hos Nasjonalbiblioteket.
Jeg antar det er akseptabelt å gjengi noen sitater uten å krenke noen rettighetshavere:

På gården Smukkestad i Styrvold hadde man engang en tjenestegutt som slo ihjel en bjørn med en staur. Det gikk et piggtrådgjerde i nærheten av gården, og en dag hørte gutten at det blev et fryktelig spetakkel i piggtråden. Han sprang bortover og fikk se en bjørn, som hadde viklet seg inn i tråden og slos med denne så hårdottene føik. Men, jo lengere “slagsmålet” varte, jo mere viklet bamsen seg inn i pigger og tråd. Gutten fikk tak i en staur og drev til bjørnen over ryggen, så rygghvirvlen brast, og derefter gav han den nogen slag i hodet til bestet falt sammen.

Det er mulig det er en variant av historien ØP nevnte nylig, men da skulle det ha vært en høygaffel som ble brukt mot en bjønnunge. Hvis det er to ulike hendelser har det altså blitt drept bjørn med både staur og høygaffel på samme gård.

En 77-årig storviltjeger Bernhard Balsmo pratet med fortalte at han ikke hadde sett bjørn selv, men han hadde sett mye spor etter bamsen:

Da jeg var ganske liten – det var vel i sisten av (atten)sekstiårene – var det en mann på Skorem, som skjøt en bjørn. Da jeg fikk høre det, sprang jeg hjemmefra for å se på den. Men da jeg kom frem, var den allerede flådd, så det var ikke noe moro mere.

En gang var jeg på elgjakt uti Styrvoll, da vi fikk spurlag på en bjønn, som var like i nærheten. Den hadde tatt sau og hadde gravd ned skinnet efter å ha fortært den.

En gang var jeg på harejakt i nærheten av en av Hvålsetrene. Det var enda i oktober. Da var jeg like innpå den, efter sporene å dømme. Men disse setrene ligger på Lågens vestside. På østsiden har det ikke vært bjørn, det jeg kan huske."

Kilder:
- Alvor og rariteter: fra Nord-Vestfold i gamle dager – Bernhard Balsmo, 1935.
- Østlands-Posten

Vinterdvale i Dalelva

Skyggen av Bliss.

Lardal - med huet i lågasand?

Andebu, Re, Holmestrand, Hof og Stokke har offentliggjort at de sikter på en kommunesammenslåing. Lardal er ikke nevnt i det hele tatt.
Ordfører Liv Grinde sier til ØP at kommunen har vært tydelige på at Lardal kanskje vil være med, og er overrasket over at de ikke er med i planene.
Var Lardals administrasjon og politikere uforberedt på den prosessen ordføreren nå virker helt overrasket over? At Lardal kommune ikke kan bestå helt som før vet alle, og deler av administrasjonen er allerede satt bort til andre kommuner.
I følge ØP mener Liv Grinde at dette spørsmålet har vært diskutert over lengre tid og at diskusjonen vil være viktig når de skal bestemme seg for noe. Samtidig sier hun:

Vi må naturligvis bestemme oss raskt for hvilken retning vi velger å gå, men dersom vi bestemmer oss for sammenslåing, føler jeg meg trygg på at Lardal er ønsket i det fellesskapet.

Dette kan vanskelig forståes som annet enn en defensiv holdning, og hvordan skal denne retningen avgjøres raskt på demokratisk vis?
Ved kommunevalget i 2011 var partienes lokalvalgsprogram enten helt generelle, eller hadde ikke med temaet i det hele tatt, og ingen politikere kom på banen rundt noe av det viktigste Lardal må forholde seg til i nær framtid.

Enten man tror på fortsatt drift av Lardal som egen politisk enhet, eller om man mener at kommunen bør sammenslåes med andre – en felles holdning kan ikke utsettes mye lenger. Konkrete avtaler og detaljer kan fremdeles vente, men hvis Lardal ikke skal ende som en uønsket parasitt hos de større må fler enn ordføreren våkne, så vi ikke blir stående som husmenn med lua i hånda når verden endrer seg fortere enn vi liker.

God jul fra Lardal.

En riktig god jul til lardøler og alle andre.

God jul!

  • Snøtunge trær — Snøtunge trær
  • Elgfar — Elgfar
  • RV32 — Vinteren har festet grepet.

Fra første snøfall

Vær forsiktig på isen!

Nå er det skiføre i høyden her i Lardal, og mer snø skal det komme søndag og mandag. Da blir det antagelig nok til at man kan ferdes fritt utenfor løypene også.
Husk for all del at selv om vi har hatt noen dager med kulde nå, er ikke isen trygg overalt. I Haukesjø er det f.eks. helt sikker is i noen bukter (20 cm+), men andre steder er det knapt mer enn til å bære snøen. Om det finnes preparert løype over et vann, betyr det ikke at isen er trygg på hele vannet! Vann som ligger like ved hverandre kan også ha ulik istykkelse og kvalitet så tidlig i sesongen.
Ta turen og nyt skiføret, men hold deg til løypene hvis du ikke er svært lokalkjent ;-)

Vinter i høyden

Foto: Sjur G. Hasselgård

Sør i Lardal er det nesten ikke snø nede i dalen, men i høyden har det kommet en del. Værmeldingen sier at vi har en kald periode i vente, så de som søker skiføre kan stole på Lardal framover! Ved Vindfjelltunet ligger det onsdag ca. 30 cm. snø, og i følge ØP kom det noe mer andre steder. Det vil bli kjørt opp løyper, men myrer og vann er ikke frosset til enda, så løypene som følger vei blir prioritert i første omgang. Velkommen til vinter hos oss i Lardal!

Bildeserie med 8 bilder — bla ved å trykke på pilene

Beverhogst

Castor fiber er det vitenskapelige navnet på bever. At den er en dyktig fibergnager er det ingen tvil om. For noen dager siden startet en av de som bor på vestsida av Lågen helt syd i Lardal på arbeidet med å felle ei stor bjørk i Larvik, ca 50 meter tverrstrøms.

Foto: Sjur G. Hasselgård

De har ikke fått utdelt det skarpeste synet og hørselen fra naturens side, men dyktige på sitt felt er de utvilsomt. Målet med å jobbe seg gjennom ei bjørk med 50 cm. i diameter er å få tilgang til greiner og knopper, og når toppen havner under vann blir det en ekstra matpakke etter at isen har lagt seg.

Selv om beveren er en tilbakeholden art i kontakt med mennesker bryr den seg ikke om båter, bygninger ol. når den velger sine stier og trær. Den som felte bjørka er godt i gang med annet også, så laksefiskerne på strekningen valgte i helga å beskytte noen av de trærne som kan true gapahuken med hønsenetting, og å flytte båtene i opplag litt.

Et par centimeter snø i skianlegget, men bart i bygda.

Historiske drypp fra Lardalskogene - 3

“Dype skogers glemte liv”, utgitt av Lardal Historielag, er kilden til dagens historiske drypp. Forfatter Jørgen Sandberg har med sikker penn gitt liv til historien om situasjonen for de som hadde liv og virke i skogen i både fjern og nær fortid. Det finnes fremdeles noen få bøker til salgs på blomsterbutikken i Svarstad!

Her kunne det gå nokså livlig for seg, og jeg har brakt i erfaring at når morgenen etter en slik fest opprant, kunne man plukke skjorteflak til å sy lommetørklær av.

Først var vi innom de tidligste tider, og i det andre dryppet sveipet vi innom den utrolige rikdommen av dyr, fugl og fisk naturen kunne by på, selv om vi trekker fra litt for glorifiserte minner.

Virkeligheten for folk som hadde utkomme i skogene var naturligvis først og fremst hardt arbeid, men folk er folk, så litt sosialt ble det på ulike plan også:

Men utover dette, fantes det noen sosial arena hvor man kunne møtes og heve blikket over hverdagsslitet? Fantes det foreninger, ble det arrangert fester osv. Jovisst gjorde det så.
… Men la oss begynne med en beskrivelse fra 1952, som sier en del om de sosiale forholdene for skogsarbeiderne slik de var på Løvås den gang.
… og her beretter han (Richard Berg) om skogsarbeiderne fra husmannsplassene i nærheten av Løvås. De var i de fleste tilfeller ugifte, for det var nemlig mangel på kvinner i skogsområdene, og disse var det stor rift om. Sjansen for å kapre en av dem var liten, for selv om skogsarbeideren var aldri så sympatisk og med et vinnende vesen, ville jentene heller ha ektemenn fra by eller tettbygd strøk, så de kunne komme vekk fra slitet på husmannsplassene.
Nei, det var ikke alltid så greit å leve kvinnfolklaus med hardt skogsarbeide uken igjennom. Var det da så rart at når lørdagen kom, så dro en av karene til Kongsberg for å handle brennevin. Denne oppgaven gikk på skift, og når så “polfareren” vendte hjem ble det fest på hele gjengen. Det var forøvrig hyggelige og godlynte karer, de aller fleste, minnes Berg.

Apropos fest, må nevnes at det var adskillige av det illegale slaget på skauen under krigen. Enhver folkeforsamling var da forbudt, men det hindret ikke ungdommen i å møtes. Det ryktes fort blant guttene i bygda at det var jenter forsamlet på skauen. Svartangen var et populært sted, forteller Odd Amundsen. Der var det dans til toner fra sveivegrammofonen og ungdommen moret seg storartet tross okkupasjonstiden.

(Skibberdalssetra) De to småbrødrene til Harald (Lie), Einar og Arne holdt moren med selskap sommeren igjennom, noe som i følge Einar nok kunne bli litt kjedelig. Det store lyspunktet mellom pliktene på setra var når faren kom med kløvhesten og matvarer fra bygda, for da kunne de dra på fisking. … Fangsten var stor og budeia måtte begrense fiskingen, ellers greide de ikke å spise opp alt.

Under krigen ble Setra (Løvåsplassen) et populært sted forteller Solveig (Thorsås).
- Da kom heile bølingane fra byen i lastebil for å pella ber, og dem ville endelig kjøpe smør og brød hos oss. Mor hadde bakarom i bryggerhuset og der blei det noen og tjue brød og nytjerna smør solgte hu au. Men mor og far var reint for snille, så noen fortjeneste blei det visst itte. Jeg veit far gledde seg te hælja, for da blei det folksomt på tunet i beronna og da blei det dans på låven. Broren min spelte, og noen hadde kanskje spell med seg.

Kilde: Dype skogers glemte liv – Jørgen Sandberg / Lardal Historielag