Velkommen til LARDAL

Viser arkivet for stikkord siljan

Godt nytt år

Det nærmer seg et nytt år. Kalenderen og sola sier så, og julefeiringen er på hell. Om noen dager har vi vendt oss til å tenke og skrive 2016.

Et riktig godt nytt år til alle!

Noen egne tilbakeblikk fra 2015 i Lardal og nær omegn:
.

Bildeserie med 77 bilder — bla ved å trykke på pilene

Bompenger før og nå

Under innlegget Restene av ei smie, om eneboeren Nils Huset, ble det også mimret om og diskutert hvordan bomordningen for Sandåveien til Grønli, Viddaseter og Breivann har fungert, og ikke minst hvem som hadde jobben den gang bommen var betjent. Selv om verden har endret seg mye siden jeg var guttunge på 1970-tallet, er det også noe som er ved det gamle. Skinnveske med myntdispenser er fremdeles på plass i 2014!

Foto:Sjur G. Hasselgård

Arne Skilbred var bomvakt i dag. Det er Siljan Jente- og Guttekorps som står for tilbudet alle helger i skisesongen, og arbeidet er en dugnad for å tjene penger for korpset. Det er på en måte en ny versjon av grindgutten som før tjente en ekstra slant ved å gjøre passeringen mer komfortabel for de reisende. Folk slipper å gå ut av bilen, og ikke minst er det viktig for trafikkavviklingen på utfartsdager. Fritzøe Skoger tilbyr årskort for sine veier, men for dagbesøkende koster det 60 kroner for en passering. Av dette får korpset 10 kroner, og Fritzøe Skoger unngår at trafikken hoper seg opp helt ut til riksvegen. Til daglig er det selvbetjent registrering og giro som gjelder.

Hvordan var det før? I tråden jeg nevnte kom det fram noen navn og minner, men det ville være spennende om vi sammen kunne fylle ut bildet av hvordan dette har vært organisert gjennom tidene, og hvilke mennesker som betjente bommen. Minner om stedet og folkene er like velkomment som etterprøvbare fakta! Skulle noen sitte på bilder blir det prikken over i´en. Arne Skilbred hadde mye det samme inntrykket som mine minner inneholder fra 1970-tallet.

Noen sitater fra den andre tråden:

Jeg husker imidlertid en annen person fra turer til Grønli seinere på 70-tallet, og det var hun som tok bompengene. Hun kunne jeg også tenkt meg å vite litt mer om. I mitt barnesinn var hun i starten veldig skummel – nesten som en heks, men etterhvert begynte jeg å like henne, og gledet meg til å hilse på når vi skulle på tur. (Sjur G. Hasselgård)

I mange år bodde det et noe aldrende par i det røde, vesle huset ved bommen til veien til Breivann og Grønnli. Navn husker jeg ikke eller visste jeg muligens ikke. Det var hu som tok imot betalinga når jeg skulle opp til hytta, og muligens snakka hu ei nordnorsk dialekt. (Ulf)

Husker fra min barndom at jeg også bodde i stua ved bommen noen dager sommerstid. Min bestemor, Alma, hadde jobb med å passe bommen, og jeg dermed en lukrativ sommerjobb med å åpne bommen for bilister som skulle kjøre ut fra området igjen. Ble god fortjeneste fra tips fra bilførere som dermed slapp å gå ut av bilen for å åpne bommen selv. (Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Min tante fortalte meg i dag at bestemor Alma nok bodde i huset ved bommen et års tid tidlig på 1960-tallet. Rundt 1965 flyttet et ektepar fra Siljan inn og overtok jobben som bomvakter. På begynnelsen av 1970-tallet overtok “Marie i bommen” jobben. (Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Da er det Marie jeg husker også. Først og fremst husker jeg henne med skinnveske (og forkle?) slik som de hadde på bussen, med myntveksel i stabler på fronten og sedler og kvitteringer innvendig.
Seinere ble hun sjuk og vi måtte gå til et vindu i huset tror jeg. (Sjur G. Hasselgård)

Skiføre snart?

Foto: Sjur G. Hasselgård

2. januar snør det ganske tett her i Lardal, og meteorologene melder mye nedbør i dagene som kommer. I formiddag gikk snøgrensa på ca. 200 moh., men nå snør det også i Lågendalen. Utsiktene tyder dessverre på at det vil gå over til sludd og regn selv i høyden de nærmeste dagene, men det kan jo være lov å håpe. Holder det seg kaldt nok til at snøværet fortsetter meldes det om nok til at skisesongen snart er i gang.

Tilbakeblikk på et tilbakeblikk fra Skrimsbu.

ukjent fotograf/Knut Lier?

I desemberutgaven av magasinet Jakt-Fiske friluftsliv fra 1969 kom jeg over en interessant artikkel da jeg bladde gjennom en bunke blader etter min far som var en ivrig jeger og friluftsmann. Riktignok er hovedtemaet for teksten Skrimsbu i Kongsberg kommune og F.M.Treschow (Fritz Michael), men jeg tror nok mange eldre her i Lardal har et forhold både til områdene der Lardal, Siljan og Kongsberg møtes, og noen av menneskene som nevnes.
Jeg gjengir en del sitater her, men om det har interesse kan jeg legge ut den komplette teksten. Den er ganske lang, men jeg synes det er trivelig lesestoff. Har du kjennskap til noe av historien, eller har egne fortellinger fra livet i disse områdene er det svært velkomment! (Navn i teksten er uthevet av meg)

Utdrag fra JFF nr.11/12 1969 – Skrevet av Knut Lier:

En hilsen fra Skrimsbu – Post festum til godseier F. M. Treschow på 90 års dagen.

I 1932 dro mine skolekamerater Jan Friis, Kåre Fjørtoft, Boye Istre og jeg selv ut fra barndomsbyen Larvik og inn til Oslo for å søke arbeid eller studere, eller om mulig kombinere begge deler.

.. Men de (medstudenter,red.) avslørte også, som så mange andre i den tiden, at de kjente lite til de store områdene innenfor Larvik som vi kalte Fritzøe-skogene, med Farris og Lardal, Siljan og Skrim. Kanskje mer enn de fleste var vi stadig på farten i disse traktene, sommer og vinter, høst og vår. Og den gang krysset ingen veier 7-mils-skogene mellom Larvik og Kongsberg.
På langturene til Skrim tok vi ofte inn i uthuset på Skrimsbu, og laget oss barseng der.

.. Vinteren 1936 satt vi en kveld på Studenterhuset med pølser og ei kagge øl. Stemningen ble etterhvert høy, og motet vokste. Da samtalen så kom inn på sommerens planer om en ny tur til Skrim, dalte plutselig den tanke ned blant oss: Om vi skrev til godseieren og spurte om å få leie den gamle forstmesterstua på Skrim?

.. Brevet ble sendt samme aften.
.. Det gikk da også 4 uker uten at vi hørte noe, og vi glemte etter hvert hele brevet.
Men så en dag lå det en konvolutt i postkassa, og utenpå sto det i flotte bokstaver: “Treschow – Fritzøe, Larvik.” I største spenning brøt vi brevet og leste: – Vårt brev var riktig mottatt. Godseieren beklaget at det hadde tatt tid å besvare det, men han hadde måttet ta endel undersøkelser, og hadde også drøftet saken med sin skogbestyrer Torolv Bjørnsgaard (Falt i 1940.red). Alt var falt heldig ut, og han ville la oss få leie Skrimsbu. Han ville også holde alle materialer til restaureringen, og han ville sørge for båt-transport opp det 7 km lange Mykle. Han hadde også avtalt at det sto hest til vår disposisjon for videretransport til Sørmyr. Derfra måtte materialene bæres og roes frem. Han ville bekoste faghjelp, om det ble nødvendig.
.. Når hytta var ferdig, ville han la oss få fiskerett i Fagervann og adgang til å bruke båten. Vi hadde også rett til å ta ved og brenne i skogen. (Senere fikk vi også jaktrett uten bestemte grenser!)
..For disse ytelser og rettigheter foreslo han at vi sammen kunne betale kr. 100.- pr. år, nærmest som en symbolsk leie. Lykke til! Med vennlig hilsen F. M. Treschow.

..Vi trodde ikke våre egne øyne , og det tok tid å komme til hektene. Ikke bare hadde vi fått det vi i overmot hadde bedt om, men også mye mer. Våre venner trodde ikke vi snakket alvor, men de fikk snart erfare at det var så. Søndag etter søndag trommet vi sammen en dugnadsgjeng til transport og bæring, og i løpet av høsten sto Skrimsbu ferdig og i førsteklasses stand.
.. I september var det stor innvielse.

..Og siden i mer enn 30 år har vi fire vennene hatt Skrimsbu sammen, og der opplevet det vi godt kunne kalle “eventyret på Skrim”. Utallige ganger har vi reiste enten til Passebekk eller Heistad og vandret de tre timene over til Skrimsbu, eller tatt opp Siljan og Mykle, og tatt en times gange opp fra Kittulsbekk om Sørmyr og frem.

.. Med Sørmyrfolket og skaufutene og alle på setrene fikk vi det beste forhold,..
.. Til seterfester og åremålsdager var vi stadig bedne, og kom fra det uten varige mén. Men hu og hei, kor det kunne gå freskt oppå fjellet! – Kristoffer Kleiva brukte ikke sordin på trekkspillet når han dro opp til polka og slenger´n. Og når det var slåttegraut og fest på Hoppestul og Brekke, var glansnummeret hans: Å jenta hu dansa rætt opp og ner, og rætt opp i sengehalmen!

.. Under krigen ble Skrimsbu virkelig en base. Vi brakte våre våpen dit, og to sett batteriradioer kledd i zink. I småhuler som ingen kunne finne, gjemte vi nødvendig utstyr. Vi hadde også en tønne med elgkjøtt og flere glass med fjellsmør. Derfra skaffet vi mat til fortjente, illegale familier, og endog tiursteik til en matfattig barnedåp. Til og med biskop Berggrav fikk elgkjøtt fra Skrim til sitt hyttefengsel i Asker. – Vi lånte også et lite stykke jord av Harald Helgerud på Sørmyr og satte poteter.
Villmarkslivet på Skrim og alle sammenkomstene der oppe med patente venner fra bygd og by, gjorde det lettere å leve gjennom krigstiden.

.. Hva fikk godseieren til å fatte en slik beslutning og leie ut Skrimsbu til oss på slike vilkår? – Vi kunne bare undre oss, men vi hadde trodd at brevet vårt, som vi forfattet i ungdommens begeistring og overmot, har rørt ved de beste strenger hos en mann som nesten alltid står lagelig til for hugg, og som sjelden får anledning til å vise spontan begeistring i sitt virke.
.. – Slik tenkte vi. Og vi fikk en uventet bekreftelse mange år senere, at det ikke var så mye galt tenkt:
Det siste året av krigen var vi i utlendighet, og da vi kom tilbake fikk vi se i hytteboka at godseieren hadde oppholdt seg noen dager på hytta, slik som han hadde betinget seg rett i kontrakten. Og der i hytteboka sto det skrevet med hans egen skrift:

-

Fortsettelse følger.

Haukesjø

Haukesjø er delt omtrent på midten av Fylkesgrensa mellom Vestfold og Telemark, og blir brukt av folk fra både Siljan og Lardal. Mange kommer hit fra fjernere steder også. Vannet er lett tilgjengelig med bilvei langs den nordlige bredden sommerstid, og ved snuplassen midtveis er det en fin badeplass.

Selv om man hører RV32 og det enkelte dager er mange rundt vannet, er det en forunderlig ro over stedet. Her kan man puste ut og senke skuldrene.

Er man heldig kan naturen også by på mer spektakulære inntrykk.

Mange fisker i Haukesjø, men det er ofte langt mellom ørretene. Derimot pleier de du får å være av god kvalitet, og er røde i kjøttet. Det finnes også noen få virkelig store ørreter i vannet, men det er sjelden de tas på stang. Gjengangerne av den eldre garde bruker mark på bunnen, enten med lodd og opphenger, eller med glidedobbe. Det hender det gir uttelling!

På høsten byr området på mange farger, fordi det finnes endel ulike løvtrær på solsida.

Det er en del tryte og røye i Haukesjø også, men røye får man normalt bare på vinteren. Det pleier å være mange fiskehull på isen, og noen bruker skøytene om det er forhold til det.

Haukesjø er verdt et besøk!