Velkommen til LARDAL

Viser arkivet for stikkord breivann

Vindfjellhytta / Vindfjelltunet

Vindfjellhytta var et begrep ikke bare i vår familie, men jeg våger å påstå hos utrolig mange i Larviksområdet. Spesielt vinteren med snø og flotte løyper innover i “urskogen”, ga fantastiske opplevelser for store og små. Vi trengte ikke Alpe-ferier eller turer til Afghanistan for å få spent på oss treskiene påført de underligste former for skismøring. Og målene for dagens utflukt kunne være så mange. Vindfjelltoppen var en utfordring i seg selv, men kanskje Breivann kunne holde for mange. Også småturer rundt i skogen nær Vindfjellhytta ble satt pris på.
Husker fortsatt ryggsekkene med leskende kakao og påsmurt niste, og var vi heldige, hadde mor spandert på oss en svær Jaffa-appelsin (husker de de enormt tykt skall !)
Mange lot seg friste til bare å nyte en solfylt senvinterdag i solveggen ved Hytta, men det medbrakte ble satt til livs.

Likeledes var det om sommeren, og minste en søndag ble tilbrakt i området ved Vindfjellhytta. Høsten, med all sin “bærutgivelse”, fylte området med optimistiske familier i alle aldre, oppakket med bærplukkere og spann, i håp om å redde vinterens forråd fra naturens sunne spiskammers.
Selv et oppfriskende bad har jeg fortatt i “dammen” rett ved sydveggen på Vindfjellhytta.
Legger ved et “moderne” bilde fra et flyfotopostkort over Vindfjelltunet utgitt av Sør-Foto AS.

Neste bilde er fra 1961. Kanskje er det bærsesongen som har lokket folket til skogs denne dagen? Herlig å se et ekte “bruksbilde” fra en som ikke hadde glemt kameraet sitt hjemme i gangen, slik jeg stort sett gjorde.

Vindfjellhytta ca. 1961. Bilde utlånt av J. T. Moholt. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Vindfjellhytta var jo stedet vi bare måtte besøke på våre sjeldne søndagsturer, sommer som vinter. Kanskje vanket det middag inne og kaffe eller brus attpå, men vel så ofte ble mors medbrakt niste fortært ved et sammenleggbart campingbord eller om det var tørt og fint, på familiens turpledd. Fotografiapparatet hadde som oftest blitt leggende igjen hjemme i gangen, da vi dro. – Derfor må leserne nøye seg med et lånt bilde. Familien Gutterød ute på tur, med sin 1952 modell Ford Customline V-8.

Utlån Tor Bjørvik. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Ofte etter endt langtur, med mine alltid bakglatte treski, var det en velsignelse å kunne se turens sluttmål i sikte. Det hele skulle jo avsluttes med det herlig måltid middag i spisesalen inne på Vindfjellhytta. Kan ikke huske annet enn at valget alltid endte opp med kjøttkaker. Kanskje var betjeningen tom for alt annet eller kanskje var dette det billigste alternativet, men det kan jo være det samme. Sulten overskygget det meste på den tiden av turen.
Kom du inn her på de største utfartsdagene, som i påskeferien, kunne det være lang kø fram til serveringsdisken, og periodevis nærmest umulig å få bord. – Både piperøyk og sigarettrøyken lå tykt oppunder taket. Verden var en smule annerledes den gang.

Vindfjellhyttas spisesal. Jan Einar Bredal fotosamling.

Selv om jeg ikke kan si at jeg var av de som benyttet stedets peisestue særlig hyppig, var det anledninger som førte oss hit også. Innredningen var som ellers på hytta, av den enkle men solide sorten og i typisk hyttestil. Peisen knitret ofte mot oss med sin gode varme, når vi stivfrosne og slitne stakk nedom her.
Det rådet en viss trygghet over oss her inne på Vindfjellhytta, når vi nå nærmet oss slutten på dagens utflukt.

Vindfjellhytta, interiøret i peisestua. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Bompenger før og nå

Under innlegget Restene av ei smie, om eneboeren Nils Huset, ble det også mimret om og diskutert hvordan bomordningen for Sandåveien til Grønli, Viddaseter og Breivann har fungert, og ikke minst hvem som hadde jobben den gang bommen var betjent. Selv om verden har endret seg mye siden jeg var guttunge på 1970-tallet, er det også noe som er ved det gamle. Skinnveske med myntdispenser er fremdeles på plass i 2014!

Foto:Sjur G. Hasselgård

Arne Skilbred var bomvakt i dag. Det er Siljan Jente- og Guttekorps som står for tilbudet alle helger i skisesongen, og arbeidet er en dugnad for å tjene penger for korpset. Det er på en måte en ny versjon av grindgutten som før tjente en ekstra slant ved å gjøre passeringen mer komfortabel for de reisende. Folk slipper å gå ut av bilen, og ikke minst er det viktig for trafikkavviklingen på utfartsdager. Fritzøe Skoger tilbyr årskort for sine veier, men for dagbesøkende koster det 60 kroner for en passering. Av dette får korpset 10 kroner, og Fritzøe Skoger unngår at trafikken hoper seg opp helt ut til riksvegen. Til daglig er det selvbetjent registrering og giro som gjelder.

Hvordan var det før? I tråden jeg nevnte kom det fram noen navn og minner, men det ville være spennende om vi sammen kunne fylle ut bildet av hvordan dette har vært organisert gjennom tidene, og hvilke mennesker som betjente bommen. Minner om stedet og folkene er like velkomment som etterprøvbare fakta! Skulle noen sitte på bilder blir det prikken over i´en. Arne Skilbred hadde mye det samme inntrykket som mine minner inneholder fra 1970-tallet.

Noen sitater fra den andre tråden:

Jeg husker imidlertid en annen person fra turer til Grønli seinere på 70-tallet, og det var hun som tok bompengene. Hun kunne jeg også tenkt meg å vite litt mer om. I mitt barnesinn var hun i starten veldig skummel – nesten som en heks, men etterhvert begynte jeg å like henne, og gledet meg til å hilse på når vi skulle på tur. (Sjur G. Hasselgård)

I mange år bodde det et noe aldrende par i det røde, vesle huset ved bommen til veien til Breivann og Grønnli. Navn husker jeg ikke eller visste jeg muligens ikke. Det var hu som tok imot betalinga når jeg skulle opp til hytta, og muligens snakka hu ei nordnorsk dialekt. (Ulf)

Husker fra min barndom at jeg også bodde i stua ved bommen noen dager sommerstid. Min bestemor, Alma, hadde jobb med å passe bommen, og jeg dermed en lukrativ sommerjobb med å åpne bommen for bilister som skulle kjøre ut fra området igjen. Ble god fortjeneste fra tips fra bilførere som dermed slapp å gå ut av bilen for å åpne bommen selv. (Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Min tante fortalte meg i dag at bestemor Alma nok bodde i huset ved bommen et års tid tidlig på 1960-tallet. Rundt 1965 flyttet et ektepar fra Siljan inn og overtok jobben som bomvakter. På begynnelsen av 1970-tallet overtok “Marie i bommen” jobben. (Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Da er det Marie jeg husker også. Først og fremst husker jeg henne med skinnveske (og forkle?) slik som de hadde på bussen, med myntveksel i stabler på fronten og sedler og kvitteringer innvendig.
Seinere ble hun sjuk og vi måtte gå til et vindu i huset tror jeg. (Sjur G. Hasselgård)

Under grana

Det startet med at jeg fikk flere fisk til å godta “Bjartmar” og “Superpuppan” ute i Breivann, uten at jeg fikk kroket en eneste en! Slikt er veldig frustrerende når man har dobbeltsjekket krokspissen og ikke kan skylde på annet enn egen koordinasjonsevne. Mens jeg strevde med tilslag ute på vannet så jeg stadig at en brukbar fisk var oppe rundt en gran som lente seg ut fra bredden et stykke unna. Jeg fant ut at det var mulig å kaste i en smal korridor i løvskogen der hvis jeg holdt en veldig høy baksleng fri av grusveien og var innstilt på at jeg sannsynligvis ville miste flua og fortommen. Vanskelig å si noe om størrelsen på fisken. Turen gikk først videre i en annen retning og fisket ble brukbart. Jeg fikk først en liten ørret, og gjenvant selvtilliten som fluefisker etter en perfekt timing av tilslag på en grei matfisk.

Så dabbet det av med vaking, og knottmafiaen satt inn alle ressurser for å holde fremmede utenfor sitt territorium. Myggmiddel med 20% DEET hjelper en liten stund, men knotten finner fort ut hvilke små områder du ikke fikk smurt, som øreganger, øyelokk, nesebor mm.
Likevel – som avslutning måtte jeg prøve å lure den fisken under grana. Tidligere hadde den vandret i sirkler utenfor og forsynt seg med litt av hvert, men nå var det blikkstille der. Under en bjørk like ved var en mindre fisk stadig oppe, men “min” fisk viste seg ikke. Hva vil friste en fisk som lever under en gran? Maur, så klart! En liten flyvemaur ble først kastet gjennom den lille luka i skogen, men det fungerte ikke. Etter forsiktig smyging dyppet jeg flua på overflaten under granskjørtet. De ytterste centimeterne av en halv meter loddrett 0.15 fra stangtuppen la seg i en dum bue på vannet, og jeg kunne ikke rette den ut uten å skremme. Tålmodighet, Sjur! Ett minutt, og så skjer det. Det herlige øyeblikket da du vet at du har overlistet fisken med både metode, imitasjon og gjennomføring.

En fisk på kvartkiloen gir en tilfredsstillelse av urbehovene mine på en helt annen måte enn den litt større fisken som tok tilfeldig en time tidligere. Jeg har planlagt og fullført og trenger ikke fiske mer før jeg drar hjem til Røsholt og en knottfri tilværelse.

Innsjøduskgjelledøgnflue

Breivann er ikke det mest idylliske vannet man kan oppsøke i Lardal hvis man er ute etter å oppleve skogens ro, men ønsker du å fiske på lett tilgjengelige steder og synes alle hyttene og bryggene er til å leve med – ta en tur!

Foto:Sjur G. Hasselgård

I Breivann finnes det både ørret og tryte, og hvordan du fisker påvirker hva du får selvfølgelig. Bruk de vanlige metodene etter eget hjerte. Mark, spinner, sluk eller flue virker her som andre steder.
Veiavgift ordnes ved RV32 og fiskekort finner du på høyre side når du kommer til vannet.

Vanligvis er det slik at jeg ikke gidder lære meg latinske navn på forskjellige arter i naturen, men det gjelder ikke Innsjøduskgjelledøgnflue! Den foretrekker jeg å kalle Vulgata … I en kort periode i juni klekker disse store døgnfluene og fisken lar seg friste av proteinbombene i den grad at de glemmer vanlig forsiktighet.
Her er en bildeserie fra fluefiske i Breivann nå nylig:

Bildeserie med 14 bilder — bla ved å trykke på pilene