Velkommen til LARDAL

Viser arkivet for stikkord historie

Bompenger før og nå

Under innlegget Restene av ei smie, om eneboeren Nils Huset, ble det også mimret om og diskutert hvordan bomordningen for Sandåveien til Grønli, Viddaseter og Breivann har fungert, og ikke minst hvem som hadde jobben den gang bommen var betjent. Selv om verden har endret seg mye siden jeg var guttunge på 1970-tallet, er det også noe som er ved det gamle. Skinnveske med myntdispenser er fremdeles på plass i 2014!

Foto:Sjur G. Hasselgård

Arne Skilbred var bomvakt i dag. Det er Siljan Jente- og Guttekorps som står for tilbudet alle helger i skisesongen, og arbeidet er en dugnad for å tjene penger for korpset. Det er på en måte en ny versjon av grindgutten som før tjente en ekstra slant ved å gjøre passeringen mer komfortabel for de reisende. Folk slipper å gå ut av bilen, og ikke minst er det viktig for trafikkavviklingen på utfartsdager. Fritzøe Skoger tilbyr årskort for sine veier, men for dagbesøkende koster det 60 kroner for en passering. Av dette får korpset 10 kroner, og Fritzøe Skoger unngår at trafikken hoper seg opp helt ut til riksvegen. Til daglig er det selvbetjent registrering og giro som gjelder.

Hvordan var det før? I tråden jeg nevnte kom det fram noen navn og minner, men det ville være spennende om vi sammen kunne fylle ut bildet av hvordan dette har vært organisert gjennom tidene, og hvilke mennesker som betjente bommen. Minner om stedet og folkene er like velkomment som etterprøvbare fakta! Skulle noen sitte på bilder blir det prikken over i´en. Arne Skilbred hadde mye det samme inntrykket som mine minner inneholder fra 1970-tallet.

Noen sitater fra den andre tråden:

Jeg husker imidlertid en annen person fra turer til Grønli seinere på 70-tallet, og det var hun som tok bompengene. Hun kunne jeg også tenkt meg å vite litt mer om. I mitt barnesinn var hun i starten veldig skummel – nesten som en heks, men etterhvert begynte jeg å like henne, og gledet meg til å hilse på når vi skulle på tur. (Sjur G. Hasselgård)

I mange år bodde det et noe aldrende par i det røde, vesle huset ved bommen til veien til Breivann og Grønnli. Navn husker jeg ikke eller visste jeg muligens ikke. Det var hu som tok imot betalinga når jeg skulle opp til hytta, og muligens snakka hu ei nordnorsk dialekt. (Ulf)

Husker fra min barndom at jeg også bodde i stua ved bommen noen dager sommerstid. Min bestemor, Alma, hadde jobb med å passe bommen, og jeg dermed en lukrativ sommerjobb med å åpne bommen for bilister som skulle kjøre ut fra området igjen. Ble god fortjeneste fra tips fra bilførere som dermed slapp å gå ut av bilen for å åpne bommen selv. (Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Min tante fortalte meg i dag at bestemor Alma nok bodde i huset ved bommen et års tid tidlig på 1960-tallet. Rundt 1965 flyttet et ektepar fra Siljan inn og overtok jobben som bomvakter. På begynnelsen av 1970-tallet overtok “Marie i bommen” jobben. (Bjørn-Tore Sandbrekkene)

Da er det Marie jeg husker også. Først og fremst husker jeg henne med skinnveske (og forkle?) slik som de hadde på bussen, med myntveksel i stabler på fronten og sedler og kvitteringer innvendig.
Seinere ble hun sjuk og vi måtte gå til et vindu i huset tror jeg. (Sjur G. Hasselgård)

Historiske drypp fra Lardalskogene - 4

Sommeren 1935 gikk det en meddelelse gjennem avisene om at der hadde vært bjørn på besøk i Lardal i Vestfold. På en seter i Svarstad på Lågens vestside.
Under arbeidet med vestfoldsk bygdehistorie er jeg gjentagne ganger kommet bjørnehistorier på sporet. En gammel lardøling, som jeg kjenner, sa “at Lardal engang var det verste bjønnebol i landet.”

Det er Bernhard Balsmo som skrev dette i 1935, i boka “Alvor og rariteter: fra Nord-Vestfold i gamle dager”. Den kan leses gratis på nett hos Nasjonalbiblioteket.
Jeg antar det er akseptabelt å gjengi noen sitater uten å krenke noen rettighetshavere:

På gården Smukkestad i Styrvold hadde man engang en tjenestegutt som slo ihjel en bjørn med en staur. Det gikk et piggtrådgjerde i nærheten av gården, og en dag hørte gutten at det blev et fryktelig spetakkel i piggtråden. Han sprang bortover og fikk se en bjørn, som hadde viklet seg inn i tråden og slos med denne så hårdottene føik. Men, jo lengere “slagsmålet” varte, jo mere viklet bamsen seg inn i pigger og tråd. Gutten fikk tak i en staur og drev til bjørnen over ryggen, så rygghvirvlen brast, og derefter gav han den nogen slag i hodet til bestet falt sammen.

Det er mulig det er en variant av historien ØP nevnte nylig, men da skulle det ha vært en høygaffel som ble brukt mot en bjønnunge. Hvis det er to ulike hendelser har det altså blitt drept bjørn med både staur og høygaffel på samme gård.

En 77-årig storviltjeger Bernhard Balsmo pratet med fortalte at han ikke hadde sett bjørn selv, men han hadde sett mye spor etter bamsen:

Da jeg var ganske liten – det var vel i sisten av (atten)sekstiårene – var det en mann på Skorem, som skjøt en bjørn. Da jeg fikk høre det, sprang jeg hjemmefra for å se på den. Men da jeg kom frem, var den allerede flådd, så det var ikke noe moro mere.

En gang var jeg på elgjakt uti Styrvoll, da vi fikk spurlag på en bjønn, som var like i nærheten. Den hadde tatt sau og hadde gravd ned skinnet efter å ha fortært den.

En gang var jeg på harejakt i nærheten av en av Hvålsetrene. Det var enda i oktober. Da var jeg like innpå den, efter sporene å dømme. Men disse setrene ligger på Lågens vestside. På østsiden har det ikke vært bjørn, det jeg kan huske."

Kilder:
- Alvor og rariteter: fra Nord-Vestfold i gamle dager – Bernhard Balsmo, 1935.
- Østlands-Posten

Historiske drypp fra Lardalskogene - 3

“Dype skogers glemte liv”, utgitt av Lardal Historielag, er kilden til dagens historiske drypp. Forfatter Jørgen Sandberg har med sikker penn gitt liv til historien om situasjonen for de som hadde liv og virke i skogen i både fjern og nær fortid. Det finnes fremdeles noen få bøker til salgs på blomsterbutikken i Svarstad!

Her kunne det gå nokså livlig for seg, og jeg har brakt i erfaring at når morgenen etter en slik fest opprant, kunne man plukke skjorteflak til å sy lommetørklær av.

Først var vi innom de tidligste tider, og i det andre dryppet sveipet vi innom den utrolige rikdommen av dyr, fugl og fisk naturen kunne by på, selv om vi trekker fra litt for glorifiserte minner.

Virkeligheten for folk som hadde utkomme i skogene var naturligvis først og fremst hardt arbeid, men folk er folk, så litt sosialt ble det på ulike plan også:

Men utover dette, fantes det noen sosial arena hvor man kunne møtes og heve blikket over hverdagsslitet? Fantes det foreninger, ble det arrangert fester osv. Jovisst gjorde det så.
… Men la oss begynne med en beskrivelse fra 1952, som sier en del om de sosiale forholdene for skogsarbeiderne slik de var på Løvås den gang.
… og her beretter han (Richard Berg) om skogsarbeiderne fra husmannsplassene i nærheten av Løvås. De var i de fleste tilfeller ugifte, for det var nemlig mangel på kvinner i skogsområdene, og disse var det stor rift om. Sjansen for å kapre en av dem var liten, for selv om skogsarbeideren var aldri så sympatisk og med et vinnende vesen, ville jentene heller ha ektemenn fra by eller tettbygd strøk, så de kunne komme vekk fra slitet på husmannsplassene.
Nei, det var ikke alltid så greit å leve kvinnfolklaus med hardt skogsarbeide uken igjennom. Var det da så rart at når lørdagen kom, så dro en av karene til Kongsberg for å handle brennevin. Denne oppgaven gikk på skift, og når så “polfareren” vendte hjem ble det fest på hele gjengen. Det var forøvrig hyggelige og godlynte karer, de aller fleste, minnes Berg.

Apropos fest, må nevnes at det var adskillige av det illegale slaget på skauen under krigen. Enhver folkeforsamling var da forbudt, men det hindret ikke ungdommen i å møtes. Det ryktes fort blant guttene i bygda at det var jenter forsamlet på skauen. Svartangen var et populært sted, forteller Odd Amundsen. Der var det dans til toner fra sveivegrammofonen og ungdommen moret seg storartet tross okkupasjonstiden.

(Skibberdalssetra) De to småbrødrene til Harald (Lie), Einar og Arne holdt moren med selskap sommeren igjennom, noe som i følge Einar nok kunne bli litt kjedelig. Det store lyspunktet mellom pliktene på setra var når faren kom med kløvhesten og matvarer fra bygda, for da kunne de dra på fisking. … Fangsten var stor og budeia måtte begrense fiskingen, ellers greide de ikke å spise opp alt.

Under krigen ble Setra (Løvåsplassen) et populært sted forteller Solveig (Thorsås).
- Da kom heile bølingane fra byen i lastebil for å pella ber, og dem ville endelig kjøpe smør og brød hos oss. Mor hadde bakarom i bryggerhuset og der blei det noen og tjue brød og nytjerna smør solgte hu au. Men mor og far var reint for snille, så noen fortjeneste blei det visst itte. Jeg veit far gledde seg te hælja, for da blei det folksomt på tunet i beronna og da blei det dans på låven. Broren min spelte, og noen hadde kanskje spell med seg.

Kilde: Dype skogers glemte liv – Jørgen Sandberg / Lardal Historielag

Restene av ei smie

Foto: Sjur G. Hasselgård

Noen har kanskje lagt merke til disse restene av ei steinbu i Vindfjellbakkane, noen få meter nedenfor Steinsholt Pukkverk. I dag har jeg funnet ut litt mer om bakgrunnen for dette byggverket. Takk til Tore Bårnes som har fortalt. Min gjenfortelling:

“8.8.1888 ble Nils J. Steinsholt født, og da veien ble lagt om rundt 1960, bygde han dette som smie. Vel 70 år gammel stod han for alt arbeidet selv. Noen av steinene er hentet et godt stykke unna, og han fikk dem selv plassert i konstruksjonen ved hjelp av praktisk forståelse, håndmakt og en stubbebryter.
I denne steinbua hadde han esse, men selv bodde han i et lite hus ved siden av som nå er slettet med jorda. Nils var en alt-mulig-mann sånn jeg har forstått det. Han var jeger og skauhogger, og ikke minst en mekanisk tusenkunstner som lagde mye av verktøyet sitt selv.”

Om han døde, eller ble for svak til å bo der videre er jeg ikke sikker på, men ca. 1970 ble stedet stående tomt.
I dag kan vi tenke over innsatsen og energien han viste i voksen alder, når vi kjører forbi i et annet tempo enn han forholdt seg til.

November 2012:

Bildeserie med 19 bilder — bla ved å trykke på pilene

Historiske drypp fra Lardalskogene - 2

Serien med historiske drypp (Les 1.drypp Her) fortsetter med å sirkle rundt jubilumsboka LoT ga ut ved 50-års jubiléet i 1980, og Ivar Ketilssons artikkel om Lardalskogene i gammel og ny tid:
- " Levevilkårene for folket inne på skogen kan vi kanskje tenke oss til. Det ble nok oftest smått stell. Oppdyrket jord var det lite av. Myrslått og gode beiter berget nok 2-3 kuer og noen smånaut. I vann og elver og bekker var det fisk og i skogen vilt. Noen av de som husker lengst tilbake, og også husker det de hørte i sin ungdom, har fortalt meg om fiske- og viltrikdommen":
(Noe må tas med en klype salt tror jeg ;-)

-" Om høsten høgg vi hundrevis av tylfter med aure på bekken, fortalte en med merkbar overdrivelse." … " Fra Nøklestulen og nedover stod det 50-60 garn. Auren ble tatt hjem til bygda med kløvhester".
-“Storfugl lettet fra hver gran, får en inntrykk av og bjørnen var tallrikere enn elgen i våre dager.” … " Noe mer elg ble det etterhvert. Johannes Soløringen som antagelig var den siste som budde på Viern, skjøt, sammen med andre, elg ulovlig. Han måtte dra til Amerika hvor han fortsatte med børsa, fortelles det. Han skal ha vært jordelig god til å skyte."
-" Bjørn var det som sagt mye av. De siste ble skutt først i århundredet. Det lever ennå mange som har sett bjørn på Lardalskogene (1980 red.), og bjørnehistorier er det et utall av."
Så skriver han videre om at det er skapt et “bjørnekompleks” som har ført til at folk i stor grad har sett bjørn i sin egen fantasi lenge etter at den forsvant.

Tilbake til litt tidligere tider og hvordan skogen ble drevet slik Ketilsson beskriver det:

-" I Vestfold ble grunnlaget for Norges samling lagt. Her hadde Ynglingekongene skapt et rike som i 800 årene lå foran det øvrige splittede Norge. I Vestfold var den gamle kultur nådd høyest." …" Det var således trelasthandelen som bragte velstand til Vestfold og som, kan vi nesten si, samlet Norge (Alexander Bugge)." … " … det er trolig at tømmermangelen tidlig ble merkbar i de ytre distriktene og vi kan videre slutte at tømmeret etterhvert måtte hentes fra fjernere trakter, blant andre steder i Lågendalen med lardalskogene" … " I de følgende århundrene fikk skogen en stadig økende verdi. De gamle bruksrettene ble ubevisst eller med hensikt forvekslet med eiendomsrett – almenningen – skrumpet inn. En del ble også solgt og noe falt fra av andre årsaker. Etterhvert fikk således den katolske kirken hånd om betydelige skogarealer."

Historiske drypp fra Lardalskogene -1

foto: Sjur G. Hasselgård

Lardals skoger er blant de mest viltrike og varierte biotoper i vår del av landet, og naturen kan by på stort mangfold. Uttrykket Lardalskogene/skauane brukes vel mest av folk utenfra om området generelt, og da tenker i hvert fall Larviksfolk helst på vestsida av Lågen, selv om det finnes flotte turområder på “solsida” også. Mesteparten av Lardals 278 kvadratkilometer er skogsområder og det er sikkert at folk har brukt egnen i uminnelige tider.
Vi starter serien med historiske drypp med noen utdrag fra boka Fra Larvik-kyst til Skrimfjell som ble utgitt av Larvik og Omegns Turistforening (LoT) i anledning 50-års jubileum i 1980. Forfatteren er Ivar Ketilsson, og han skriver dette om de eldste tider:

" Hvor lenge har det ferdes folk i Lardalskogene? Det er grunn til å tro at veidemenn streifet innover allerede før jernalderen, men fra den tid vet vi ingen ting som kan bevise noe. Helt sikre beviser har vi først fra norsk vikingetid, ca. 800-1050 e.K.
Mange av leserne har vært på Løvås. Selv nå, da veiforbindelsen med omverdenen er ganske god, kan vi si at denne gården ligger inne på skogen. For en del år tilbake ble det her gjort et gravfunn av stor interesse. Nedlagt i en røys i jordet ble det funnet en samling våpen og verktøy. Gjenstandene viste spor av glødeskall og dette sammen med enkelte formkarakteristiske trekk viser at det var en brent mannsgrav fra 800 åra.
Det er neppe graven til sjølve rudkallen som er avdekket. Vi kan følgelig regne med at folk har budd her tidligere også."
….
“Jernøksa (6.-7. årh.e.K.) ble våpenet mot skogen. Den muliggjorde også busetting på Lardalskogene. I Kopa og andre steder i nærheten av Løvås kan vi finne slagg fra de gamle blåstrene.” … “Jern laget våre forfedre av raude (myrmalm)” … “..Raubern, Raubergflaget og Raubergfjellet. Første ledd av disse navnene kan være det gamle raude eller grunnordet raudr.”

Navnene Svartangen, Balangen og Briangen finner Ketilsson interessante fordi siste ledd -angr (fjord,vik ol.) gikk ut av bruk mot slutten av vikingtiden og han mener derfor navnene må ha røtter i langt eldre bosetting i traktene. Videre forteller han om funn av spyd, pilspiss, øks, sigd, hakke, sauesaks, munnbitt til hest, smedtang, meisel og svarvejern til trearbeider i graven på Løvås, så det kan ikke være tvil om at både skogsbruk, dyrehold og jordbruk var vel etablert på 800-tallet:

“Disse restene av en over 1000 år gammel grav vitner om at fastboende kulturmennesker har levd på Lardalskogen lenger enn vi i alminnelighet regner med. En kjerne av historisk sannhet har sikkert de gamle sagn her oppe som forteller at på Løvås budde en konge. Hvorfor ikke? Tiden opp mot 800 åra var småriketiden, og herligere kongerike enn Lardalskogene kunne ingen mann ha (personlig nutidsoppfatning).”

Kilde:LoT jubileumsbok/Ivar Ketilsson

foto:Sjur G. Hasselgård

Tilbakeblikk på et tilbakeblikk fra Skrimsbu.

ukjent fotograf/Knut Lier?

I desemberutgaven av magasinet Jakt-Fiske friluftsliv fra 1969 kom jeg over en interessant artikkel da jeg bladde gjennom en bunke blader etter min far som var en ivrig jeger og friluftsmann. Riktignok er hovedtemaet for teksten Skrimsbu i Kongsberg kommune og F.M.Treschow (Fritz Michael), men jeg tror nok mange eldre her i Lardal har et forhold både til områdene der Lardal, Siljan og Kongsberg møtes, og noen av menneskene som nevnes.
Jeg gjengir en del sitater her, men om det har interesse kan jeg legge ut den komplette teksten. Den er ganske lang, men jeg synes det er trivelig lesestoff. Har du kjennskap til noe av historien, eller har egne fortellinger fra livet i disse områdene er det svært velkomment! (Navn i teksten er uthevet av meg)

Utdrag fra JFF nr.11/12 1969 – Skrevet av Knut Lier:

En hilsen fra Skrimsbu – Post festum til godseier F. M. Treschow på 90 års dagen.

I 1932 dro mine skolekamerater Jan Friis, Kåre Fjørtoft, Boye Istre og jeg selv ut fra barndomsbyen Larvik og inn til Oslo for å søke arbeid eller studere, eller om mulig kombinere begge deler.

.. Men de (medstudenter,red.) avslørte også, som så mange andre i den tiden, at de kjente lite til de store områdene innenfor Larvik som vi kalte Fritzøe-skogene, med Farris og Lardal, Siljan og Skrim. Kanskje mer enn de fleste var vi stadig på farten i disse traktene, sommer og vinter, høst og vår. Og den gang krysset ingen veier 7-mils-skogene mellom Larvik og Kongsberg.
På langturene til Skrim tok vi ofte inn i uthuset på Skrimsbu, og laget oss barseng der.

.. Vinteren 1936 satt vi en kveld på Studenterhuset med pølser og ei kagge øl. Stemningen ble etterhvert høy, og motet vokste. Da samtalen så kom inn på sommerens planer om en ny tur til Skrim, dalte plutselig den tanke ned blant oss: Om vi skrev til godseieren og spurte om å få leie den gamle forstmesterstua på Skrim?

.. Brevet ble sendt samme aften.
.. Det gikk da også 4 uker uten at vi hørte noe, og vi glemte etter hvert hele brevet.
Men så en dag lå det en konvolutt i postkassa, og utenpå sto det i flotte bokstaver: “Treschow – Fritzøe, Larvik.” I største spenning brøt vi brevet og leste: – Vårt brev var riktig mottatt. Godseieren beklaget at det hadde tatt tid å besvare det, men han hadde måttet ta endel undersøkelser, og hadde også drøftet saken med sin skogbestyrer Torolv Bjørnsgaard (Falt i 1940.red). Alt var falt heldig ut, og han ville la oss få leie Skrimsbu. Han ville også holde alle materialer til restaureringen, og han ville sørge for båt-transport opp det 7 km lange Mykle. Han hadde også avtalt at det sto hest til vår disposisjon for videretransport til Sørmyr. Derfra måtte materialene bæres og roes frem. Han ville bekoste faghjelp, om det ble nødvendig.
.. Når hytta var ferdig, ville han la oss få fiskerett i Fagervann og adgang til å bruke båten. Vi hadde også rett til å ta ved og brenne i skogen. (Senere fikk vi også jaktrett uten bestemte grenser!)
..For disse ytelser og rettigheter foreslo han at vi sammen kunne betale kr. 100.- pr. år, nærmest som en symbolsk leie. Lykke til! Med vennlig hilsen F. M. Treschow.

..Vi trodde ikke våre egne øyne , og det tok tid å komme til hektene. Ikke bare hadde vi fått det vi i overmot hadde bedt om, men også mye mer. Våre venner trodde ikke vi snakket alvor, men de fikk snart erfare at det var så. Søndag etter søndag trommet vi sammen en dugnadsgjeng til transport og bæring, og i løpet av høsten sto Skrimsbu ferdig og i førsteklasses stand.
.. I september var det stor innvielse.

..Og siden i mer enn 30 år har vi fire vennene hatt Skrimsbu sammen, og der opplevet det vi godt kunne kalle “eventyret på Skrim”. Utallige ganger har vi reiste enten til Passebekk eller Heistad og vandret de tre timene over til Skrimsbu, eller tatt opp Siljan og Mykle, og tatt en times gange opp fra Kittulsbekk om Sørmyr og frem.

.. Med Sørmyrfolket og skaufutene og alle på setrene fikk vi det beste forhold,..
.. Til seterfester og åremålsdager var vi stadig bedne, og kom fra det uten varige mén. Men hu og hei, kor det kunne gå freskt oppå fjellet! – Kristoffer Kleiva brukte ikke sordin på trekkspillet når han dro opp til polka og slenger´n. Og når det var slåttegraut og fest på Hoppestul og Brekke, var glansnummeret hans: Å jenta hu dansa rætt opp og ner, og rætt opp i sengehalmen!

.. Under krigen ble Skrimsbu virkelig en base. Vi brakte våre våpen dit, og to sett batteriradioer kledd i zink. I småhuler som ingen kunne finne, gjemte vi nødvendig utstyr. Vi hadde også en tønne med elgkjøtt og flere glass med fjellsmør. Derfra skaffet vi mat til fortjente, illegale familier, og endog tiursteik til en matfattig barnedåp. Til og med biskop Berggrav fikk elgkjøtt fra Skrim til sitt hyttefengsel i Asker. – Vi lånte også et lite stykke jord av Harald Helgerud på Sørmyr og satte poteter.
Villmarkslivet på Skrim og alle sammenkomstene der oppe med patente venner fra bygd og by, gjorde det lettere å leve gjennom krigstiden.

.. Hva fikk godseieren til å fatte en slik beslutning og leie ut Skrimsbu til oss på slike vilkår? – Vi kunne bare undre oss, men vi hadde trodd at brevet vårt, som vi forfattet i ungdommens begeistring og overmot, har rørt ved de beste strenger hos en mann som nesten alltid står lagelig til for hugg, og som sjelden får anledning til å vise spontan begeistring i sitt virke.
.. – Slik tenkte vi. Og vi fikk en uventet bekreftelse mange år senere, at det ikke var så mye galt tenkt:
Det siste året av krigen var vi i utlendighet, og da vi kom tilbake fikk vi se i hytteboka at godseieren hadde oppholdt seg noen dager på hytta, slik som han hadde betinget seg rett i kontrakten. Og der i hytteboka sto det skrevet med hans egen skrift:

-

Fortsettelse følger.

Lågendalsruta

Lågendalsruta startet ikke med full drift før 15.juni 1926, men i desember året før sto de fire første rutebilene klare i Svarstad der garasje ble oppført og kontorlokaler leid.Ingeniør Gunnar Kavli ble rutas første driftsbestyrer.

Larvik og Oplands Automobilselskap hadde allerede trafikkert strekningen Svarstad – Larvik siden 1914, men med åpen bil. I retning Kongsberg fantes det bare en sommerrute med plass til 8 passasjerer, så det var et stort behov for bedre kommunikasjon. Det hadde vært planer om jernbane i Lågendalen, men myndighetene hadde ikke funnet lønnsomhet i prosjektet, og det endte med at det ble Statsbanene, ikke Vegdirektoratet, som skulle stå for driften av en ny rute mellom Kongsberg og Larvik. Med de Tyske, innelukkede FWD-vognene ble det langt mer komfortabelt, men problemene sto i kø spesielt vinterstid. Vinteren 1927 var det snøstorm, og en rapport forteller:

..snedybden var paa sine steder over en meter efter at hestebrøitningen var gaat… siden sneveiret begyndte har al privat biltrafikk staatt stille, selv inden Larvik bys grenser.. snebrøitning er utvilsomt et felt med plass for mange forbedringer endnu..

I år er det 75 års jubileum, og fremdeles er det aktivitet også i verkstedet. Her utføres vedlikehold og reparasjoner av moderne materiell, side om side med minner om tidligere epoker. Godt utstyr som vedlikeholdes varer, og det er flott å se at ikke alle bedrifter moderniserer alt. Jeg kommer tilbake med mye mer om ruta i kommentarer etterhvert, og forhåpentligvis har andre historier, bilder mm. å komme med?