Velkommen til LARDAL

Viser arkivet for stikkord skog

Historiske drypp fra Lardalskogene - 3

“Dype skogers glemte liv”, utgitt av Lardal Historielag, er kilden til dagens historiske drypp. Forfatter Jørgen Sandberg har med sikker penn gitt liv til historien om situasjonen for de som hadde liv og virke i skogen i både fjern og nær fortid. Det finnes fremdeles noen få bøker til salgs på blomsterbutikken i Svarstad!

Her kunne det gå nokså livlig for seg, og jeg har brakt i erfaring at når morgenen etter en slik fest opprant, kunne man plukke skjorteflak til å sy lommetørklær av.

Først var vi innom de tidligste tider, og i det andre dryppet sveipet vi innom den utrolige rikdommen av dyr, fugl og fisk naturen kunne by på, selv om vi trekker fra litt for glorifiserte minner.

Virkeligheten for folk som hadde utkomme i skogene var naturligvis først og fremst hardt arbeid, men folk er folk, så litt sosialt ble det på ulike plan også:

Men utover dette, fantes det noen sosial arena hvor man kunne møtes og heve blikket over hverdagsslitet? Fantes det foreninger, ble det arrangert fester osv. Jovisst gjorde det så.
… Men la oss begynne med en beskrivelse fra 1952, som sier en del om de sosiale forholdene for skogsarbeiderne slik de var på Løvås den gang.
… og her beretter han (Richard Berg) om skogsarbeiderne fra husmannsplassene i nærheten av Løvås. De var i de fleste tilfeller ugifte, for det var nemlig mangel på kvinner i skogsområdene, og disse var det stor rift om. Sjansen for å kapre en av dem var liten, for selv om skogsarbeideren var aldri så sympatisk og med et vinnende vesen, ville jentene heller ha ektemenn fra by eller tettbygd strøk, så de kunne komme vekk fra slitet på husmannsplassene.
Nei, det var ikke alltid så greit å leve kvinnfolklaus med hardt skogsarbeide uken igjennom. Var det da så rart at når lørdagen kom, så dro en av karene til Kongsberg for å handle brennevin. Denne oppgaven gikk på skift, og når så “polfareren” vendte hjem ble det fest på hele gjengen. Det var forøvrig hyggelige og godlynte karer, de aller fleste, minnes Berg.

Apropos fest, må nevnes at det var adskillige av det illegale slaget på skauen under krigen. Enhver folkeforsamling var da forbudt, men det hindret ikke ungdommen i å møtes. Det ryktes fort blant guttene i bygda at det var jenter forsamlet på skauen. Svartangen var et populært sted, forteller Odd Amundsen. Der var det dans til toner fra sveivegrammofonen og ungdommen moret seg storartet tross okkupasjonstiden.

(Skibberdalssetra) De to småbrødrene til Harald (Lie), Einar og Arne holdt moren med selskap sommeren igjennom, noe som i følge Einar nok kunne bli litt kjedelig. Det store lyspunktet mellom pliktene på setra var når faren kom med kløvhesten og matvarer fra bygda, for da kunne de dra på fisking. … Fangsten var stor og budeia måtte begrense fiskingen, ellers greide de ikke å spise opp alt.

Under krigen ble Setra (Løvåsplassen) et populært sted forteller Solveig (Thorsås).
- Da kom heile bølingane fra byen i lastebil for å pella ber, og dem ville endelig kjøpe smør og brød hos oss. Mor hadde bakarom i bryggerhuset og der blei det noen og tjue brød og nytjerna smør solgte hu au. Men mor og far var reint for snille, så noen fortjeneste blei det visst itte. Jeg veit far gledde seg te hælja, for da blei det folksomt på tunet i beronna og da blei det dans på låven. Broren min spelte, og noen hadde kanskje spell med seg.

Kilde: Dype skogers glemte liv – Jørgen Sandberg / Lardal Historielag

Historiske drypp fra Lardalskogene - 2

Serien med historiske drypp (Les 1.drypp Her) fortsetter med å sirkle rundt jubilumsboka LoT ga ut ved 50-års jubiléet i 1980, og Ivar Ketilssons artikkel om Lardalskogene i gammel og ny tid:
- " Levevilkårene for folket inne på skogen kan vi kanskje tenke oss til. Det ble nok oftest smått stell. Oppdyrket jord var det lite av. Myrslått og gode beiter berget nok 2-3 kuer og noen smånaut. I vann og elver og bekker var det fisk og i skogen vilt. Noen av de som husker lengst tilbake, og også husker det de hørte i sin ungdom, har fortalt meg om fiske- og viltrikdommen":
(Noe må tas med en klype salt tror jeg ;-)

-" Om høsten høgg vi hundrevis av tylfter med aure på bekken, fortalte en med merkbar overdrivelse." … " Fra Nøklestulen og nedover stod det 50-60 garn. Auren ble tatt hjem til bygda med kløvhester".
-“Storfugl lettet fra hver gran, får en inntrykk av og bjørnen var tallrikere enn elgen i våre dager.” … " Noe mer elg ble det etterhvert. Johannes Soløringen som antagelig var den siste som budde på Viern, skjøt, sammen med andre, elg ulovlig. Han måtte dra til Amerika hvor han fortsatte med børsa, fortelles det. Han skal ha vært jordelig god til å skyte."
-" Bjørn var det som sagt mye av. De siste ble skutt først i århundredet. Det lever ennå mange som har sett bjørn på Lardalskogene (1980 red.), og bjørnehistorier er det et utall av."
Så skriver han videre om at det er skapt et “bjørnekompleks” som har ført til at folk i stor grad har sett bjørn i sin egen fantasi lenge etter at den forsvant.

Tilbake til litt tidligere tider og hvordan skogen ble drevet slik Ketilsson beskriver det:

-" I Vestfold ble grunnlaget for Norges samling lagt. Her hadde Ynglingekongene skapt et rike som i 800 årene lå foran det øvrige splittede Norge. I Vestfold var den gamle kultur nådd høyest." …" Det var således trelasthandelen som bragte velstand til Vestfold og som, kan vi nesten si, samlet Norge (Alexander Bugge)." … " … det er trolig at tømmermangelen tidlig ble merkbar i de ytre distriktene og vi kan videre slutte at tømmeret etterhvert måtte hentes fra fjernere trakter, blant andre steder i Lågendalen med lardalskogene" … " I de følgende århundrene fikk skogen en stadig økende verdi. De gamle bruksrettene ble ubevisst eller med hensikt forvekslet med eiendomsrett – almenningen – skrumpet inn. En del ble også solgt og noe falt fra av andre årsaker. Etterhvert fikk således den katolske kirken hånd om betydelige skogarealer."