Velkommen til LARDAL

Viser arkivet for stikkord sporsnø

Spor

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Det er flott sporsnø i Lardal i disse dager. Nede i dalen er det bare noen få centimeter løs snø på frossen mark. Man ser lett hvor mus, rådyr, rev og naboenes katter har ferdes rundt husa i vinternettene. Litt oppe i høyden er det skiføre, og den gamle snøen er hard nok til å bære de store rovdyra også. Normalt er det bare gaupe man kan se spor etter i Lardal. Selv om det med javne mellomrom dukker opp en streifende ulv på vinteren her, er det mer krevende å finne spor etter den.

Med tanke på at det ble fotografert ulv på utlagt åte like ved en gård for noen uker siden, og at en ulvetispe ble skutt under lisensjakt sør i Siljan på tirsdag, har jeg vært ekstra oppmerksom de siste dagene. I går trodde jeg en liten stund at jeg hadde funnet et ferskt spor etter ulv.

Etter nærmere sjekk av området og sporene videre viste det seg at tre gauper har gått sammen sørover. Det viste seg også hva de var på jakt etter.

Inntrykk fra skogen

Nå regner det endelig skikkelig her i Lardal! Det vil riktignok bli mye overvann med frost i bakken enda, men så blir det i det minste fortgang på snøsmeltinga.

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Før regnet kom rakk jeg å ta en tur langs en av skogsveiene i tåka. Her er det sjelden trafikk, men den brøytes nå og da. Selv om vi er i midten av april var det helt stille i skogen i dag. Ikke fuglekvitter å høre noe sted, ingen musvåkskrik og ingen ravneknorr. Ikke engang bekkesilder eller vindsus. Bare stillhet og lyden av bikkjas ivrige tråkk.
Men har man øynene med seg ser man likevel mange tegn etter naturens innbyggere. Under ei gran tett ved veien ligger både kongler og greintupper strødd på restene av snøen som falt for to dager siden. Et ekorn har holdt måltid, og et spor forteller at en langøret gnager har stoppet opp og tråkket litt rundt på stedet. Så skjærer bikkja ut av veien og følger et annet spor noen meter. Det pleier å tyde på at den har fått teften av rev, og da jeg ser nærmere etter viser det seg å stemme. Bikkja bakser seg fram i råtten snø der selv den lettere reven har tråkket gjennom både her og der. Den har svinset hit og dit slik rever har for vane, men sporet viser at Mikkel stort sett har fulgt veien, der det er lettere å gå.
Litt lenger inn i skogen har en hare hatt barkekalas, og det synes godt på lorten at den har hatt mye fiber i kosten. Det minner meg på noe jeg har lest en gang. Hvis man finner harelort og planter i ei potte, vil det etterhvert spire – og så kan man se hva slags frøplanter den har forsynt seg av. Det skal jeg forsøke å huske på å teste bare det blir litt mer vårlig.

Rundt neste sving får jeg se spor etter noe langt større! Det er harens erkefiende som har krysset veien. Den store katten med øredusker må ha passert en gang i går, for den varme sola vi vi hadde gleden av lørdag ettermiddag har gjort at poteavtrykkene har vokst seg unaturlig store. Det er et fenomen jeg stadig ser hjemme etter bikkja. Noen ganger ser det ut som om vi har hatt besøk av en Grand Danois på gårdplassen. Jeg følger sporet noen meter innover for å se om jeg kan være så heldig å finne en urinmarkering, noen hår eller annet. Gaupa har smøget seg fram mellom noen tette grantrær der sola ikke har fått tak, og der i skyggepartiene har sporene vanlig størrelse. Men noe annet enn fotefar finner jeg ikke før jeg må gi opp i løssnøen. riktignok har jeg store føtter, men skulle jeg fulgt sporet lenger måtte jeg hatt ski eller truger.

Vi fortsetter langs veien og femti meter lenger ned i bakken finner jeg et gaupespor til. Det krysser også veien mot vest, og siden jeg ikke finner noen spor som krysser østover i nærheten kan det tyde på at det har vært to individer der. Før vi snur stopper jeg opp noen minutter, lytter til stillheten og tenker over hvor heldig jeg er som har alt dette omtrent rett utafor stuedøra. Da hører jeg for første gang i dag litt fugleliv.
En meiseflokk kommer gjennom skogen. Det er både kjøttmeis og blåmeis som har tatt følge. De flyr et stykke, slår seg ned i et tre her og der og saumfarer greinene etter noe spiselig. De sjekker i sprekker og mellom barkflak etter frø de hamstret i fjor. Blant et tjuetalls meiser får jeg øye på en bitteliten krabat, og sannelig er det ikke ei furulus som har slått seg sammen med dem! Fuglekonge eller furulus er norges minste fugl og holder seg gjerne oppe i trærne, så den er ikke å se så ofte den lille skogens konge som bare veier rundt 5 gram. Den har så høy forbrenning at det i strenge vintre er få som overlever. De har ikke tid til annet enn å spise for å holde varmen når det er skikkelig kalt.
Både bikkja og jeg er tilfredse og vender tilbake til bilen. Da vi nærmer oss veien og hører trafikken tvinges jeg ut av transen, men det var deilig så lenge det varte!